Tilpasningsdyktige fedre – takket være biologien

Blix har rett i at omsorg påvirker vår hjerne og adferd – hos både mødre og fedre, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

La oss unngå en falsk dikotomi der enten kultur eller biologi alene skal forklare forskjellene mellom mor og far.

Biolog og forfatter Anna Blix fastholder at forskjeller mellom mødre og fedre først og fremst skyldes kultur og foreldreroller, ikke biologi. Forskningen hun selv viser til, støtter imidlertid ikke et slikt enten-eller-perspektiv.

Blix har derimot rett i at omsorg påvirker vår hjerne og adferd – hos både mødre og fedre. Men plastisitet betyr ikke fravær av biologi: Miljøpåvirkning skjer alltid innenfor biologiske rammer, der gener, hormoner og evolusjonære predisposisjoner påvirker hvordan og hvor mye vi responderer på kultur og erfaring.

Review-artikkelen hun selv viser til, understreker nettopp dette ved å peke på biologiske kjønnsforskjeller i hjerneplastisitet: Mors omsorg er tettere knyttet til graviditet og hormonelle prosesser, mens fedres omsorg i større grad formes av erfaring og rolle. Fedres plastisitet betyr altså ikke at biologiske forskjeller forsvinner.

La oss unngå en falsk dikotomi der enten kultur eller biologi alene skal forklare forskjellene mellom mor og far. De jobber i samspill.

La oss heller ikke ofre faglig aksept for biologiske kjønnsforskjeller på bekostning av politiske idealer.