Tomme stoler – både på skolen og i arbeidslivet

Vi kan ikke snakke om skolefravær uten å inkludere hva dette gjør med familien rundt barnet. Foto: Shutterstock

DEBATT: Vi snakker om skolefravær. Vi må også snakke om hva det gjør med familiene som står i det – og hvordan én tom stol i klasserommet kan føre til flere tomme stoler andre steder.

Eirik Jåtten beskriver en virkelighet mange kjenner igjen. Barn som faller ut av skolen. Tjenester som ikke henger sammen. Foreldre som står alene i et system som er vanskelig å navigere i.

Det er en viktig beskrivelse. Samtidig rommer den også familier som lever med vedvarende uro.

Vi vet at mange foreldre står i dette: De forsøker ikke bare å få barnet tilbake på skolen. De lever med en konstant bekymring for hvordan det skal gå. De ser barnet sitt miste tilhørighet, falle ut av fellesskap og bli stående utenfor noe som skulle vært en naturlig del av oppveksten. Mange beskriver også en sorg, over det som ikke ble slik de hadde håpet.

Foreldrene binder alt sammen

De deltar i møter, følger opp tiltak og holder oversikt over hvem som gjør hva. De har ikke fått et formelt ansvar. Likevel blir det deres oppgave å holde oversikt.

Hver tjeneste gjør sin del. Skolen følger opp det pedagogiske. PPT vurderer. BUP behandler. Alle gjør viktige oppgaver. Men ingen har ansvar for helheten rundt barnet og familien.

Da må noen holde det sammen. I praksis blir det foreldrene, som ofte står alene.

Foreldre står i en vedvarende bekymring for barnet sitt, samtidig som de må holde oversikt, følge opp og koordinere mellom flere aktører. Dette er krevende over tid, og for mange blir det etter hvert vanskelig å stå i. Det er en naturlig konsekvens av en belastende situasjon.

Når ingen har et tydelig ansvar for helheten, blir det opp til foreldrene å binde tjenestene sammen, samtidig som de står i det som for mange er en av de mest krevende situasjonene i livet.

Vi kan ikke snakke om skolefravær uten å inkludere hva dette gjør med familien rundt barnet.

Den tomme stolen har en bakside

Den tomme stolen i klasserommet er synlig. Mindre synlig er det som skjer hjemme.

Foreldre som prøver å holde håpet oppe. Som forsøker å få hverdagen til å henge sammen. Som strekker seg langt, ofte lenger enn det som er bærekraftig.

Når belastningen blir for stor, får det også konsekvenser utover hjemmet. For mange foreldre er arbeid det eneste stedet der de fortsatt opplever mestring og en viss normalitet.

Når de ikke lenger klarer å stå i jobb, mister de tilhørighet og en viktig mestringsarena. Det gjør situasjonen tyngre å bære.

Én stol står tom i klasserommet. Flere kan bli stående tomme på arbeidsplassen.