Toppidrett er ikke barneidrett

VGs artikkelserie «Det delte Fotball-Norge» reiser viktige spørsmål om hvordan vi utvikler unge fotballspillere i Norge.

Debatten engasjerer bredt – det handler om barn, ambisjoner og drømmer.

Samtidig er det nødvendig med et tydeligere skille mellom ulike roller og formål:

Barne- og ungdomsidretten har et bredt samfunnsmandat, mens toppklubbenes oppdrag er å utvikle spillere for toppfotballen – i Norge og internasjonalt.

Toppklubbenes arbeid er ikke å skape et aktivitetstilbud for flest mulig – det gjør andre aktører langt bedre.

(Illustrasjon) Foto: Gorm Kallestad / NTB

Vår jobb er å identifisere, utvikle og forberede spillere på toppidrettens krav. Det krever en annen metodikk, et annet tempo og en annen forståelse av utvikling.

Norsk toppfotball har utviklet seg kraftig de siste årene.

I 2017 var Eliteserien rangert som nummer 29 i Europa. Nå er vi nummer 11.

Det er ikke tilfeldig.

Dette er resultatet av systematisk arbeid, tettere samarbeid mellom klubbene, høyere trenerkompetanse og profesjonalisering på alle nivåer.

Likevel ser vi at debatten ofte reduseres til polarisering:

For eller mot tidlig seleksjon. For eller mot topping. For eller mot akademier.

Og i alt dette sauses viktige, men ulike problemstillinger sammen – kjønn, frafall, sosial ulikhet, seleksjon og økonomi – ofte uten presisjon eller forståelse for kontekst.

Når diskusjonen blir så unyansert, er det mange av våre fremste fagfolk som ikke lenger ønsker å delta.

Vi erkjenner at vi har et ansvar – men det er et annet ansvar.

Vår jobb er å utvikle robuste spillere som kan møte kravene i en stadig tøffere internasjonal konkurranse.

Det betyr målrettet matching – både for mestring og motstand – og tydelige krav.

(Illustrasjon) Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Toppidrett er, og vil alltid være, selektiv.

Det betyr ikke at vi fraskriver oss ansvar, men at vårt ansvar er annerledes enn i breddefotballen.

Samtidig ønsker vi å møte forskningsmiljøene med åpenhet og respekt.

Vi mener at utvikling av fremtidens toppspillere krever både akademisk kunnskap og praksisnær erfaring.

Men for å komme videre, må vi komme tettere på hverandre.

Derfor kommer jeg med en invitasjon:

Hva med å dedikere én eller to doktorgradsprosjekter til et tett samarbeid med et norsk toppakademi – eksempelvis vårt miljø i Vålerenga Fotball Elite – over flere år?

(Illustrasjon) Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Ikke som distanserte observatører, men som aktive deltakere:

På feltet, i analysearbeidet, i spillerutviklingssamtaler og i evaluering av effekt og progresjon.

Hva skjer når akademia og praksisfeltet bygger kunnskap sammen – i stedet for å stå på hver sin kant?

Toppklubbene i Europa gjør allerede dette.

Lille, Barcelona, Sporting Lisboa og Liverpool driver egne FOU-programmer – tett integrert i trener- og utviklingsmiljøene.

Vi trenger det samme her. Ikke på bachelornivå, men som faglige kraftsentra – som kan bidra til å forme en ny norsk modell for kunnskapsbasert talentutvikling.

(Illustrasjon) Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Vi trenger ikke flere skrivebordspedagoger, men utviklingspartnere som forstår kompleksiteten i å jobbe med 15 tenåringer på feltet – en mørk og våt novemberkveld.

Det er i disse situasjonene vi finner svarene som ikke alltid kan måles i et Excel-ark.

Det er også nødvendig å korrigere noen feilaktige inntrykk:

Seleksjonen skjer faktisk relativt sent i norsk toppfotball, og mange får sin første mulighet i ungdomsårene.

Akademimodellene er åpne, samarbeidsbaserte og utviklet sammen med breddeklubber og kretser.

Det er lav terskel for å bli vurdert, og mange tar veien via lokalmiljøet inn i akademiene.

Påstanden om sosial skjevhet stemmer heller ikke med vår virkelighet.

(Illustrasjon) Foto: Ørn E. Borgen / NTB

I Vålerenga er flere av våre mest spennende talenter fra miljøer som Holmlia, Stovner og Lille Tøyen.

Det vi ser, er forskjeller i støtteapparat, ressurstilgang og treningskultur – og det er først og fremst et samfunnsproblem, ikke et problem med toppfotballens rekruttering.

Det vi jobber med hver dag, er å utvikle unge mennesker som drømmer stort – og som legger ned arbeidet for å nå målene sine.

Det krever en trygg ramme, tydelig ledelse og faglig kompetanse. Det krever at vi både beskytter og utfordrer.

Ingen modell er perfekt.

Men vi kan ikke evaluere toppfotballens utviklingsarbeid kun med kortsiktige mål eller frafallsstatistikk.

Vårt spørsmål er: Hvordan legger vi best mulig til rette for dem som vil og kan? Og hvordan sikrer vi at veien dit er trygg og utviklende?

Vi ønsker en debatt som er åpen, ærlig og krevende.

Men den må også være presis, nyansert og kunnskapsbasert.

Og vi inviterer forskningen med inn – ikke for å se på, men for å delta.

Skal vi lykkes med å utvikle flere norske toppspillere, må vi stå tettere sammen. Og vi må respektere at vi har ulike roller – men et felles ansvar.