Trondheim: Norges skihovedstad

«Det her overgår alt. Alt. Du kan prøve å si at dette her ikke har en fremtid».

Ordene tilhører ingen ringere enn Vegard Ulvang.

Euforien hadde tatt selv den ellers kontrollerte finnmarking, som akkurat hadde sett en av VM-historiens mest spektakulære avslutninger.

Og han hadde gjort det i selskap med 12 000 andre i den såkalte «veggen» av tribune i siste sving inne på stadion i Granåsen.

Stappfull. Syngende. Og ikke minst smilende. Uansett vær.

«For et show», fortsatte en lett hoderystende Ulvang, «for et show».

20.000 fulle seter

VM har allerede blitt alt Ulvang og alle andre kunne drømme om. Og enda litt til.

Den gedigne feiringen av byens egen kjæledegge Johannes Høsflot Klæbo på lørdagen ble fulgt opp av en søndag med ny fest, denne gang inkludert regndans.

Som ledet opp til et sjeldent og tårevått drama i kvinnenes første distanserenn i mesterskapet.

Med fall, skibyttekaos og målfoto. Og nye tårer.

Foran en ny imponerende vegg av publikum på stadion og rundt løypa.

Det var den store lakmustesten.

Tåler egentlig trønderne regn?

Svaret var et rungende ja.

Fra 20.000 tilskuere, som omkranset VM-anlegget og sang høylytt med til «Sweet Caroline».

Se Trondheim og dø

«Se Napoli og dø», het det egentlig. Frasen tilhører den tyske dikter Goethe.

Den underliggende mening var at når du hadde sett den italienske byen, hadde du på et vis sett alt du trengte å se i ditt jordiske liv.

Jeg har sett Trondheim.

Etter denne søndagen kunne VM godt ha sluttet for min del.

Det hadde vært med følelsen av perfeksjon.

Følelsen av et verdensmesterskap på snø som var så bra som man kan få det i 2025 – tross én og annen busskø, enorm norsk dominans, regn og noen litt for glisne tribuner i de altfor dyre hoppbakkene.

For totalen har så langt vært magnifikk, intet mindre.

Både stadion i Granåsen og torvet i sentrum av Trondheim er laget som en invitasjon til skifest.

Og fest har det til de grader blitt. Men likevel godt innenfor det akseptable.

Slik det fort blir når man lar rammeverket være en mulighet og ikke en trussel.

Det siste har i litt for stor grad preget måten mange har sett på dette de siste årene, særlig når det gjelder rennene i Holmenkollen.

Kanskje må Oslo lære av Trondheim.

Alle vet hvor langt inne det i så fall sitter.

Show på palliativ avdeling

«Det er så overveldende», sa Haakon Klæbo. «Dette er jo langrenn. Vi er ikke vant til det her».

Faren til VM-kongen selv beskrev samtidig tidsånden.

Langrenn er en sport på palliativ avdeling. Der ingen medisin finnes. Og man kun kan få lindrende behandling.

En drastisk nedgang i seertall, sponsorflukt, synkende rekruttering og snømangel. Og så den ødeleggende norske dominansen, som særlig har vært tydelig i manneklassen etter at Russland ble utestengt.

Bedre er det heller ikke for hopp og kanskje særlig kombinert.

Og så oppstår det likevel håp – skapt av et VM-renn med firedobbelt norsk seier.

Som viste hvilken idrettsfest langrenn faktisk kan by på når rammene er de rette.

«Du hører ikke annet enn brøl og jubel», som Johannes Høsflot Klæbo selv uttrykte det.

Og det er jubelen man trenger. Det er rammeverket som kan skape begivenhetene som kanskje, kanskje kan rette ut de nedadgående kurvene på litt for mange områder for Norges nasjonalsport.

«Vi må ha konserter. Vi må ha show. Publikum elsker det, og løperne bryr seg ikke», var analysen til Øystein Pettersen, bare kjent som «Pølsa», der han sto i regnet og ventet på å se Therese Johaugs VM-comeback.

Han fikk alt det show han kunne drømme om.

Å tørre å tenke stort

VM har gjort inntrykk på alle.

Altså inkludert faren til han som hadde sin største opplevelse som langrennsløper på hjemmebane i Granåsen.

«Vi må tørre å tenke stort», filosoferte Haakon Klæbo.

Og forflyttet seg raskt sørover til det andre nasjonalanlegget, det som rager over hovedstaden.

«Vi må dyrke de største begivenhetene og slutte å bygge ned rammeverket, sånn som i Holmenkollen. Vi må prioritere det som virkelig trekker folk og ikke bruke tida på ting som å stoppe ungdommen fra å feste. Da får vi heller lage områder hvor de kan være. De skal få være en del av dette».

Ta tilbake Kollen-femmila, altså. Den som ikke engang blir arrangert i år.

Selve hopprennet går av stabelen på en folketom torsdagskveld.

Som et tungt symbol på den tapte tro.

På en fremtid for skisporten vi nordmenn så lenge har elsket.

Da jeg spurte verdensmester Marius Lindvik i forkant av VM om hvordan han hadde kommet tilbake til toppen i tide til VM, svarte han bare rolig:

«Jeg har justert litt på utstyr og turt å tro på prosessene».

Å tørre å tro på det man kan aller best.

Å tørre å tenke stort. Og invitere til fest.

Kanskje er det der man har sviktet aller mest de siste årene.

Det er tanker ledelsen i FIS bør ta med seg hjem fra Trondheim. Eller i hvert fall få overbrakt. Presidenten selv, svenskbritiske Johan Eliasch, forlot VM-byen i privatflyet sitt allerede etter første konkurransedag.

En fin dag for ski

Så viktig var et VM i nordiske grener for han som er valgt til å lede verdens skisport.

Hvordan skal man da overhodet tro på at man skal kunne fenge andre i en uviss fremtid.

Men for oss nordmenn er det altså lov å la denne drømmen leve litt til.

Som det er for svensker som nå kan juble for Sundling og Andersson – og som selv skal invitere til skifest i Falun om to år.

Eller for japanere, som endelig fikk et nytt kombinertgull i Trondheim.

Eller slovenere, som allerede har fått sin etterlengtede verdensmester i hopp i Trondheim.

Endelig var også Kongen selv på plass i Granåsen. Og fikk gitt hoppfaglige råd til vår kombinertmester Gyda Westvold Hansen.

Etter først å ha sett et av de mest surrealistisk spennende spurtoppgjørene i langrennshistorien.

Slik det fort blir mellom to duellanter som ikke kan å spurte.

«Det var tight», konstaterte Kong Harald presist, da han og dronningen fikk besøk av verdensmester Ebba Andersson.

«Har dere hatt en fin dag her?», repliserte en smilende Andersson.

Svaret ga seg selv.

Det kan faktisk bli flere slike for skientusiaster som kong Harald.

Hvis man tar en tur til Trondheim. Eller bare våger å tro på det man kan aller best.