Trosser NFFs anbefaling i barnefotballen

Hasle-Løren IL mener deres modell gir bedre utvikling og trivsel for unge spillere.

Morten Berre (sportslig leder), Håkon Hultman Tømte (trener for jenter 11) og Viggo Anthonsen (styreleder og leder i sportslig utvalg). Foto: Helen Wesnes / VG

Oslo-klubben går imot NFFs råd om jevnbyrdige lagjevnbyrdige laget lag skal settes sammen av spillere med ulikt ferdighetsnivå. Har du tre lag, er det derfor naturlig at de seks beste fordeles med to på hvert lag i barnefotballen. De hevder at differensieringdifferensiering å dele inn barn i grupper basert på ferdighetsnivå, slik at de får passende utfordringer og muligheter for mestring i kamper gir bedre balanse mellom mestring og utfordring.

Hasle-Løren IL føler behov for å forklare hvorfor.

Bakgrunnen er debatten om nivådelt seriespill for barn i 10–11-årsalderen.

Folk i Oslo lager sitt eget system slik det passer dem – og resultatet er kaos og et system i krise, mener en pappa-trener i Vålerenga.

Nå har Håkon Hultman Tømte, trener for 11 år gamle jenter i Hasle-Løren, skrevet en kronikk i Josimar.

På Løren i Oslo øst ligger det et tynt lag rim over kunstgresset. Inne i klubbhuset setter den gamle Vålerenga-helten Morten Berre kaffekannen i gang.

– Forbundet sier at når du har en større gruppe med barn, så skal de deles inn i jevnbyrdige lag og alle lagene skal meldes på det samme nivået, innleder Håkon Tømte.

I Hasle-Løren har sportslig leder Morten Berre og Viggo Anthonsen, styreleder og leder i sportslig utvalg, imidlertid valgt en helt annen retning.

Tømte har med andre ord klubbens sportsplan i ryggen.

– Hvis du deler opp i jevnbyrdige lag, kan man kanskje oppnå målet om at det blir jevnt i målprotokollen, sånn som forbundet snakker om og alle ønsker. Men det som egentlig er «breddeformelen», det handler jo om den enkelte spilleren. Alle skal oppleve jevnbyrdighet, sier Tømte.

Foto: Helen Wesnes / VG

Med jevnbyrdige lag mener NFF at et lag skal settes sammen av spillere med ulikt ferdighetsnivå. Har du tre lag, er det derfor naturlig at de seks beste fordeles med to på hvert lag.

– Men det som er overordnet fra forbundets side, er egentlig at du skal ha en passe balanse mellom mestring og utfordring, påpeker Tømte.

Han tenker på NFFs «breddeformel»: Barn skal oppleve både trygghet, utfordringer og mestring. Det skal skape trivsel og utvikling.

– Hvis de to beste og den ferskeste spiller på samme lag – og motstanderlaget er satt sammen på samme måte – blir det fort en kamp to mot to. Det blir ikke veldig mange ballberøringer på de ferskeste.

– Så det gir ikke nødvendigvis en god arena for utvikling og trivsel for alle, sier Tømte.

Hasle-Løren har sin egen modell for å treffe breddeformelen: I kamp skal spillerne oppleve to tredjedeler mestring og én tredjedel utfordring.

– For å få til det, føler vi at vi må melde på lagene fra samme gruppe på ulike nivåer, og rotere spillere mellom lagene.

Dette er altså i strid med NFFs anbefaling. NFF svarer på Hasle-Lørens utspill lenger ned i artikkelen. De peker på at det er viktig at de ikke glemmer den første faktoren: trygghet.

Å plukke ut de beste på samme, faste lag er seleksjon, mener NFF. Og det skal ikke forekomme før tidligst 12-årsalderen.

Samtidig sier NFF at man på trening kan differensiere – dele inn i grupper basert på ferdigheter – fra barna er åtte år, som et verktøy for å gi riktig balanse mellom mestring og utfordring.

Hasle-Løren mener at differensiering er et like viktig verktøy i kamp som på trening. Derfor melder de flere lag fra samme gruppe på ulike nivåer fra barna er ni år, uten at lagene er faste.

Jentene på 11 år har hatt tre lag denne sesongen: to på «middels øvet» og ett på «mest øvet». Man har hatt tiltenkte stammer i lagene, men har rullert spillere opp og ned i nivå for å sikre balanse mellom mestring og utfordring for den enkelte.

Foto: Helen Wesnes / VG

De peker på at mange Oslo-klubber gjør det samme.

Han mener det er et stort paradoks at NFF anbefaler differensiering på trening, men ikke i kamper.

– Jeg tror det handler om frykten for å gjøre feil, frykten for at noen ikke skal følge retningslinjene, og frykten for topping, sier Tømte.

Viggo Anthonsen sier at differensiering kan virke krevende, men at det som regel løser seg greit i praksis.

– Hvis du er helt åpen mot foreldregruppa, får du veldig lite konflikt og bråk. For jeg tror at alle etter hvert skjønner at «ja, men det er jo bra». Fordi det betyr at barnet mitt får mestring og har det gøy med fotball.

Bo Folke Gustavson i NFF svarer følgende:

«Den viktigste utviklingsarenaen for alle spillere er trening, organisert og uorganisert. Kanskje spesielt det siste. Her oppfordrer våre retningslinjer til ferdighetsbasert differensiering i deler av øktene (spill-motspill). Videre ønsker vi at alle barne- og ungdomsklubber tilbyr åpne treningsarenaer på tvers av alder (og kjønn) for de som vil trene mye. Her kan det differensieres også på tvers av alder (og kjønn). Til slutt har vi hospitering. Noe vi ikke anbefaler fra 10 år, men åpner for i enkelte tilfeller. Summen av dette bør gi masse tilpasset aktivitet i forhold til ferdighetsnivå.

Kampen er også en utviklingsarena, men kanskje enda viktigere en sosial arena hvor venner uavhengig av ferdighetsnivå per dags dato, skaper fotballglede sammen. Noe vi vet er avgjørende for at barna fortsetter med fotball. Kampen er videre den arenaen hvor de groveste overtrampene på både NIFs og våre regler og retningslinjer skjer, i hovedsak på grunn av et overdrevent resultatfokus. Ved å lage jevnbyrdige serier, på tvers av ferdigheter, demper vi noe av dette resultatjaget. Men det krever klokskap fra sidelinja og klubb.

Hasle-Løren skal ha skryt for å ha en klubbstyrt modell, som ser ut til å ha fungert godt på noen årganger. Mye på grunn av nevnte klokskap. At de bruker vår breddeformel som argument er også bra, men det er viktig at de ikke glemmer den første faktoren; Trygghet».