Trump er ikke bare en mann, men en merkevare som er i ferd med å knekke demokratiet

South Park-skapernes foreløpige løsning er å la presidenten gå til sengs med djevelen, skriver Kjetil Lismoen. Foto: Comedy Central / AP / NTB

Vi begynner å venne oss til Donalds Trumps opprivende og voldelige retorikk. Hvilke konsekvenser får det for det offentlige ordskiftet og medienes rolle?

I den nye sesongen av den amerikanske serien «South Park» står hovedpersonen Eric Cartman overfor en uvanlig problemstilling. Han innser at det er blitt så akseptert med rasistiske og nedsettende ytringer at det nesten ikke lenger gir mening for hans egen del å fortsette med det: «You can just say «retarded» now, nobody cares. I don't know what I'm supposed to do.» Altså, du kan si «tilbakestående» nå, ingen bryr seg. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med det.

Dette er en utfordring skaperne bak TV-historiens mest kontroversielle animasjonsserie har basket med de siste årene: Hvordan skape satire av en virkelighet som ikke bare overgår fantasien, men som flytter grensene hele tiden? Hvordan provosere i en verden der alle sluser for ideologisk kloakk er åpnet?

Omtale er det samme som styrke

South Park-skapernes foreløpige løsning er å la presidenten gå til sengs med djevelen. De vet samtidig at dette bare er enda en omdreining i den mediekarusellen som har brakt Trump til makten, og som neppe vil gjøre noe fra eller til.

Jo mer omtale Trump får, desto mer styrket fremstår han blant sine tilhengere. Normaliseringen av Trump handler om at han er blitt verdens mest kjente person, eller merkevare, innen den gigantiske vestlige oppmerksomhetsøkonomien. Selv negativ omtale preller av. Ja, ofte gavner den ham.

Nye generasjoner kjenner ikke en virkelighet uten Trump og hans runddans med mediene. De tror at det er sånn det skal være. Det er kanskje ikke så rart at enkelte norske politikere blant den yngre generasjon lar seg inspirere til å teste grensene – til ikke å være «kjedelige» og «politisk korrekte». Dette har vi ofte hørt fra unge mennesker de siste årene: Trump er i hvert fall ikke kjedelig. Som om omstendelige demokratiske prosesser kan reduseres til underholdning.

Distraksjonsvåpen

«Vi må følge nøye med på hvordan mediedekningen av Trumps politikk kan bidra til å normalisere rasisme, kvinnehat, transfobi og udemokratiske holdninger», skrev to forskere ved Universitetet i Oslo i januar. Jeg vet ikke om de fortsatt holder tellingen.

Trumps kolleger blant republikanerne har for lengst sluttet å ta stilling til alle overskridelsene fra Trumps «weapons of mass distraction». De har innsett at det er hans fremste våpen. Demokratene forsøker tappert å manøvrere seg gjennom denne tåken, men uten å profittere politisk på det i nevneverdig grad.

For nyhetsmediene har Trump helt fra starten representert et dilemma. Han fremstår som immun overfor all negativ omtale og egne blundere. Hans utspill er ofte problematiske løgner som krever nøye oppfølging med faktasjekk. Samtidig fungerer utspillene som en effektiv klikkmaskin.

Én ting er at propagandakanaler som Fox News hele tiden formidler hva Trump-administrasjonen foretar seg. Det er som forventet. Men at kritiske mediekanaler også står i et avhengighetsforhold til fenomenet Trump, er mer tankevekkende. De kan også takke Trump-epoken for sin fremgang.

Leserne flokker seg til New York Times i hovedsak fordi publikasjonen forholder seg kritisk til Trump. Men det er også en mørkere side ved denne oppslutningen. Avisen er i like stor grad blitt et offer for Trumps distraksjonsvåpen som de øvrige mediene.

Alle Trumps utspill slipper igjennom – selv de mest vanvittige. Noen ganger følger det med en slags disclaimer om at de er feilaktige. Men stadig oftere glir de ganske glatt igjennom, enten fordi avisen regner med at leserne er oppvakte nok til å gjennomskue dem, eller fordi den er overveldet av den enorme bølgen av utspill som presidenten lar eteren flomme over av.

Vi ser det også her hjemme: De største nyhetsmediene følger Trumps strie strøm av utspill årvåkent. De er ofte tidligere ute enn nevnte NY Times, men like ofte uten disclaimer.

Den fjerde statsmakt

Nyhetsmediene gjør selvsagt sin plikt når de følger den politiske utviklingen i USA nøye. Særlig fordi den får så store konsekvenser for Norge som alliert. De gjør hva de alltid har gjort. Problemet er bare at avsløringene drukner i en flom av informasjon der vi ikke lenger makter å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Dette har vært en bevisst strategi fra Trump-administrasjonen.

I starten trodde nyhetsmediene kanskje at de fungerte effektivt som en fjerde statsmakt overfor den korrupsjonen og de løgnene som ofte følger i kjølvannet av Team Trump. Men ganske snart innså de at Trump nærmest var usårlig overfor kjernevelgerne sine. Selv om de pekte på ham som en fare for demokratiet, så rikket ikke meningsmålingene seg en tomme. Ja, han vant forrige valg med klar margin.

Det å være verdens mest kjente og kanskje mektigste mann er Trumps primære merkevare. Og for særlig nye generasjoner er det å være kjent en kvalitet og styrke i seg selv. Da betyr det ikke nødvendigvis så mye hva du står for – det er det som er budskapet.

Realitykjendis for diktatur

Vi som jobber i mediene, ser tydelig den rollen vi spiller som videreformidlere av denne merkevaren. Det var tross alt her Trump første gangen ble iscenesatt som et forretningsgeni – i realitysåpen «The Apprentice». Mens amerikanske medier forsvarer Trumps ytringsfrihet og tilsvarsrett og strever med å holde tritt med distraksjonsbølgen, bygger Trump ned demokratiet, sten for sten, rett foran deres øyne.

Den siste måneden er tilskuddene til USAs fåtall offentlige kringkastere blitt fjernet, og selv ikke det privatiserte Hollywood slipper unna trusler om sensur og endring av lovgivning.

Et diktatur kan være veien å gå, gjentar presidenten, og møter foreløpig svak motstand i det sivile samfunnet og den «dypstaten» han nå demonterer.

Denne flørtingen med tanken om å innføre diktatur inngår i den teppebombingen vi er blitt ganske numne og møre av. Og det har selvsagt vært planen hele tiden. Vi begynner å venne oss til den opprivende og til dels voldelige retorikken. Hver dag oppsøker vi sosiale medier for å få vår faste dose med Trump-sjokk. Og for å konstatere at, jo da, vi nærmer oss et amerikansk diktatur.

Det er vanskelig å se hva mediene kan gjøre annerledes – om de skal holde seg til sine tradisjonelle journalistiske dyder og prinsipper. De synes overveldet og like mye ofre for oppmerksomhetsøkonomiens logikk som alle andre.

Før forrige presidentvalg forsøkte jeg å se for meg en hverdag uten Trump, om han skulle tape valget. Det var vanskelig. Nå er det selvsagt umulig.

Den gangen kunne jeg fortsatt se for meg en vital og oppegående fjerde statsmakt i det som en gang var verdens største demokrati. Det kan jeg ikke lenger.