«Utelivsdøden» i Oslo: – En slags kulturell krise

Det samme har skjedd i flere europeiske storbyer de siste årene.

I land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

Og i Oslo i Norge:

Klubbene, nisjestedene og undergrunnsstedene har vært nødt til å stenge dørene.

Noen av dem har klart å overleve. Men de sliter.

Utelivsveteran Paal Mangerud (45) så det komme lang vei.

Under koronapandemien, da Oslos uteliv var nedstengt i nærmere to år, advarte han høylytt flere ganger.

Om at bareiere som hadde satset hus og hjem, og tatt opp ekstra lån, stod i fare for å miste alt.

Om et totalforandret uteliv i Oslo.

Det er alltid deilig å ha rett. Men ikke om dette.

– Helt nytt i Norge

For Mangerud har pustet og åndet for hovedstadens uteliv siden han ble en del av det i slutten av tenårene.

Utelivskarrieren startet som DJ på den lokale ungdomsklubben noen år tidligere.

Senere jobbet han seg opp til å bli en sentral utelivseier i Oslo.

Mangerud var med å starte, eller ble medeier i, flere steder som regnes som legendariske.

Blå, Bonanza, Fuglen, Fisk og Vilt og Internasjonalen. Alle med vidt forskjellige profiler.

Internasjonalen ble solgt etter pandemien, mens Fisk og Vilt ble stengt.

– Min filosofi har vært å starte de stedene jeg har hatt lyst til å gå på selv, sier Mangerud.

Han tar seg en slurk øl inne på et av disse stedene, Feber, i Basarbygget på Youngstorget.

Om noen timer kommer det lille dansegulvet her inne til å være fylt opp av folk som danser, ler og flørter mens soul, funk og disko siger ut av høyttalerne.

Før pandemien blomstret utelivet i dette området, mener Mangerud.

I tillegg eksisterte en flust av smalere, målrettede konsepter, så forskjellige som Bare Jazz, Misfornøyelsesbar, Bar No. 53 og Khartoum Contemporary Art Center.

Men etter pandemien gjorde kjedene og konsernene sitt inntog, ifølge Mangerud.

– De har satt av ekstremt mye penger til å kjøpe opp Oslos uteliv. Rett og slett på billigsalg, sier han.

– Det er nå noen få konsern, to av dem utenlandske, som eier store deler av Oslos uteliv. Det er helt nytt i norsk sammenheng.

Mer om det siden.

– En lekeplass for voksne

Klakk, klakk, klakk.

Selena Sefany (32) går rundt på et par høye hæler i trettende etasje i Munchmuseet i Bjørvika, mens hun smiler, vinker og gir klemmer til venner og bekjente.

Det er Late Night på Munchmuseet.

Selv om Sefany jobber ved museet, er det ikke Munch hun skal snakke om i kveld.

Men om mangfoldet som er i ferd med å forsvinne fra utelivet.

Da hun flyttet til Oslo fra Stavanger for 13 år siden, kjente hun ingen.

Hun følte at hun ikke passet inn på studiet på Handelshøyskolen BI.

De som ble vennene hennes, fant hun på dansegulvet.

De er fortsatt nære, mange år senere.

For Sefany føltes utelivet som det eneste stedet hun kunne dra for å møte likesinnede. Andre outsidere.

Et mangfoldig uteliv er ekstra viktig for byens minoriteter, mener hun.

Derfor synes hun det er ekstra trist at Elsker nylig gikk konkurs.

– Som skeiv sjøl, så vet jeg virkelig verdien av det å kunne skape rom i et samfunn der man aldri kan være en majoritet. Spesielt for skeive, svarte og andre melaninrike.

I 20-årene jobbet Sefany i Balansekunst, og som bartender og DJ.

Hun stod bak flere DJ-konsepter på Fisk og Vilt før de måtte stenge.

– Vi hadde lange køer rundt hjørnet hver eneste gang vi spilte. Det var alltid på onsdager, sier hun.

– Nå finner du ikke lenger en eneste klubb der du faktisk kan dra og danse på en onsdag.

Endringene i byens uteliv handler om dyrtid og økonomi, mener Sefany.

– Det er ikke kult å jobbe i bar lenger. Færre har råd til å ha det som fulltidsjobb. Og de som driver stedene, har ikke råd til leiene, sier hun.

– Alt har begynt å handle om økonomisk konkurranse. Og den store taperen i det, er kulturlivet.

Bare et stopp til, før vi kommer til de nye utelivsgigantene.

Mener Gen Z går glipp av festen

Et hundretalls mennesker omkranset av røyk og lilla lys danser til kjappe elektronisk rytmer i et lokale i Stavebygget på Bryn.

Kunsthøgskolen i Oslo fyller 30 år, og student Refel Abeid (30) er en av DJ-ene bak spakene i kveld.

Både før og rett etter pandemien, fikk Abeid ukentlige forespørsler om spillejobber.

Nå kommer de sjeldnere og sjeldnere.

Og de som kommer med forespørsler, er ikke lenger de samme:

– Nå kommer de ofte fra løpeklubber. Flere av mine kollegaer har blitt spurt om å spille på crossfit-eventer eller løp. Eller på Morning Beat.

Ikke så rart. De som er nye i utelivet nå, Gen Z, blir oppfattet som sunnere. De drikker mindre og løper mer. Og er kanskje mer opptatt av å spare penger.

Ingenting galt i det, sier Abeid.

– Man trenger ikke å drikke alkohol for å ha det gøy ute. Men bak fasaden, er det nok mange som heller tar hardere stoffer, som ketamin og kokain, sier hun.

– At de yngre har blitt sunnere, stemmer nok ikke helt i alle tilfeller.

Dessuten mener hun de går glipp av noe.

Så, kan de mindre, unike utestedene reddes?

Gjelder ikke tilbud og etterspørsel, også her?

Jo, sier Abeid.

Men noe må gjøres.

Hun kaller tiden vi er i for en kulturell krise.

Sammen med Dattera til Hagen har hun arrangert et utelivsforum for aktørene i bransjen.

Det er på høy tid å snakke om mulige løsninger, mener hun.

– Det bør bli lettere for serveringssteder, som også driver med kultur, å søke offentlige midler. Da er man ikke bare avhengig av alkoholsalget for å overleve.

Det finnes håp for utelivet, mener Refel.

Og alternative måter å gjøre ting på, så lenge man tenker utenfor boksen:

– Bare se på ravescenen i Oslo. Mye av det er invitasjonsbasert. Jungeltelegrafen. Den blomstrer som bare fader.

– En pengemaskin

Vi er tilbake på Feber i Basarbygget på Youngstorget.

Med søt soulmusikk i bakgrunnen, gir Mangerud en beskrivelse av dagens utelivstilbud i Oslo:

– Generisk. Dritkjedelig. Strømlinjeformet.

Han mener de store aktørene, som danske Rekom, finske Noho, Eik&Friends og Akershusgruppen utkonkurrerer de mindre aktørene på husleie, leverandører og vilkår.

Det begynner å minne om dagligvarebransjen, mener Mangerud.

Oslos uteliv har blitt en pengemaskin.

– Folk er nødt til å få opp øynene. De har ingen anelse om hvor de legger igjen pengene sine.

Danske Rekom, et av utelivskonsernene Mangerud kritiserer, er Nordens største.

De driver over 140 steder i Norge og Danmark.

Blant annet kjedene Heidi's Bier Bar og Proud Mary, som finnes i flere norske og danske byer.

Avtalen var at NRK skulle møte en representant fra den norske grenen, på et av disse stedene.

De skulle få svare på kritikken. Fortelle sin versjon av historien.

Men dagen før intervjuet, trekker de seg.

De vil ikke svare på et eneste spørsmål.

Men det vil heldigvis Karl-Henning Svendsen (53).

Toppsjefen i den norske satsingen til det finske storkonsernet Noho.

Sammen med Rekom, tok Noho over tronen i Oslos uteliv for få år siden, ifølge Finansavisen.

Noho driver nå over 300 steder i Finland, Norge, Danmark og Sveits.

Svendsen smiler bredt i det han åpner dørene til The Dubliner, et av disse stedene, til fulle bord.

Inne er det pyntet med vimpler i fargene til det irske flagget, glassføringen ved bordene er høy og den irske poprocken over høyttalerne er enda høyere.

De kommer til å ha solgt over 10.000 liter øl innen helga er over, anslår Svendsen.

Og da har ikke engang St. Patrick’s Day, som de lader opp til denne helgen, begynt.

Et øltelt står klart til den store dagen utenfor.

– Vi gjør dette 110 prosent gjennomført. Med liveband flere dager i uka, sier han.

– Vi leier irske dansere når vi har eventer. Vi jobber tett med den irske ambassaden. Og hovedspråket her på huset er engelsk.

Ikke kom hit og si at Svendsen ikke bryr seg om kultur.

Kritikken fra Mangerud er feil og rar, mener han.

For ingen av stedene de driver er generiske, kjedelige eller strømlinjeformede, ifølge ham.

– Vi har The Dubliner, Eilifs landhandleri, Brygg, Kulturhuset, Prinsens hage ... Vi har så mange forskjellige steder, sier Svendsen.

– Hvert sted er et individuelt sted. Som har en egen målgruppe, et eget konsept.

– Gjestene bestemmer

At Noho kun bryr seg om bunnlinje og profitt, går ikke Svendsen med på.

Men det er klart at det å drive utesteder, må være lønnsomt.

Det er heller ingenting galt i å være stor, eller å tjene penger på uteliv, sier Svendsen.

Han og flere utelivseiere han samarbeidet med, solgte blant annet The Dubliner, Kulturhuset, Oslo Camping og Elsker til Noho i 2019.

De beholdt eierandeler, men fikk flere bein å stå på, sier han.

I årene etter pandemien, har Noho kjøpt seg inn i en rekke steder, både i Oslo og i andre store byer, ifølge Finansavisen.

Målet er å drive 100 steder, har Svendsen tidligere sagt.

At store selskaper kan forhandle seg til bedre innkjøpspriser og andre avtaler enn de små aktørene, sier han seg enig i.

Men at de utkonkurrer dem, går han ikke med på:

Svendsen sier han har et tips til de mindre aktørene: Å se seg selv i speilet.

Spørre seg selv hva de gjør feil.

Kan det være interiøret? Åpningstidene? Konseptet?

Noen av stedene Noho har kjøpt seg inn i, har gått konkurs de siste årene.

Ikke alle kan overleve.

Bare i fjor gikk over 100 serveringssteder konkurs i Oslo.

– Hva vil de unge ha? Ingen i Norge, hverken jeg, du eller noen andre, kan gå opp på den hvite hesten sin og si hva som er kult, sier han.

– Det er faktisk gjestene som bestemmer. Skjønner man ikke det, lykkes man ikke i denne bransjen.