12 hours ago
2
– Jeg kan ikke sitte og være barnevakt for voksne folk.
Sitatet tilhører Espen Teigen. Tidligere politisk rådgiver for Sylvi Listhaug. Nå ansatt i nettstedet Document. Han vil ikke ta ansvaret for det folk skriver på trådene hans i sosiale medier.
Jeg er uenig.
Det var blant annet ufyselige utbrudd i hans kommentarfelt på Facebook som fikk det til å renne over for komiker og skribent Ken Andre Ottesen. I en ufiltrert og velskrevet tekst – delt 7500 ganger i skrivende stund – skrev Ottesen, senere også gjengitt i Aftenposten:
«Jeg blir rasende! Dette må ta slutt. Vi kan ikke tillate dette. Vi kan ikke stå tause og se på at det offentlige ordskiftet kapres av hat, trusler og voldsforherligelse. Vi må si fra!»
Han har selvsagt rett.
Dette må sies om og om igjen. Jeg har skrevet denne kommentaren mange ganger før. Om at folk må skjerpe seg, at de må tenke seg om, nøye, for å unngå reptilhjernens overstyring.
En skarve aviskommentators innflytelse er nok ytterst minimal, og jeg synder sikkert selv også.
Men det virker uansett som at nettskvalderet, ufyselighetene, mobbingen og de groteske personangrepene blir bare verre.
Foto: Tegning: Roar Hagen / VGAlgoritmene premierer sinne, trolig, og jo mer møkk – jo større aktivitet, og mer penger i zuckerbergernes allerede proppfulle lommer. De ler hele veien til kryptobanken mens folk blir mer og mer forbanna.
Eller er det egentlig slik? Er det ikke de få som ødelegger for alle andre? Noen få evige kverulanter uten folkeskikk? Som ønsker å skape mest mulig kaos, og som i noen tilfeller også er på lag med land og regimer som ikke vil oss vel?
Jo. Og la meg drive litt reklame for en aktuell og særdels interessant podkast i regi av lokalavisen GD i samarbeid med Faktisk.no.
«Hvem trollet Innlandet?», heter den, og utforsker hva som skjedde på Facebook i etterkant av det folkelige opprøret mot skolenedleggelsen i Lom.
GD avslører hvordan noen få, og i utgangspunktet svært anonyme, personer kupper Facebook-grupper ved å jazze «opp» stemningen og få det til å virke som om engasjementet er langt mer omfattende og uforsonlig enn det i realiteten er.
Og bakom svever aktører som har som uttalt strategi å bruke sosiale medier til å skape kaos og ufred, og dermed bidra til å svekke samholdskraften i samfunnet. Polarisering, som det kalles, for sånn er det jo gjerne i sosiale medier:
Det er enten-eller, smile- eller sinte-fjes (og ironiske flir), og kampsone 24/7.
Foto: Natalie Rice / AP / NTBJeg har vært en aktiv sosiale medier-bruker helt siden fenomenet så dagens lys for snart 20 år siden. Lenge var det «anarkistisk» og gøy. Folk kranglet, men uten å bli uvenner, og det var høyt under taket.
Ironiske bemerkninger fikk passere, og det fantes en viss evne til å ta folk på ordet – og ikke vri og vrenge på alt for å «avsløre» hva du «egentlig» mener.
For sakte, men sikkert ble tonen mer intens og aggressiv, og ekkokamrene tydeligere. Sosiale medier ble en sone for «tribalisering»; folk begynte å rope via tastaturene i håp om likes fra Oss og raseri fra Dem.
Karrierer ble skapt på denne måten. Relativt obskure stemmer ble stjerner og surfet høyt på den digitale stammekrigen.
Ja da, bildet er langt mer mangslungent enn dette.
Sosiale medier er også en arena for velformulert og intelligent argumentasjon. La det være ingen tvil om det.
aJa, alltidbNei, la den holde påcOrker ikke
Men jeg ble sur av den sure stemningen. Og sluttet å diskutere.
Siden har jeg brukt plattformene til å holde kontakten med venner, forsøksvise morsomheter og til mer ettertenksomme tekster som forhåpentligvis neppe kiler folks aggresjonsinstinkter.
Dette høres kanskje pompøst ut, men livskvaliteten ble mye bedre av å slutte å «diskutere» på Facebook.
Denne uken sprakk jeg litt, og havnet i et par intense, men relativt beherskede debatter. Men det samme skjedde:
Humøret ble muggent og jeg ble nesten uvel.
Det er kanskje den eneste løsningen på dette: At folk slutter med sosiale medier. Logger av. Eller iallfall styrer unna krangling og tråder der det å vise stammetilhørighet overstyrer ønsket om å forsøke å forstå hva andre faktisk forsøker å si.
Men så lenge dette fenomenet fortsatt er blant oss – mitt tips er at fremtidens folk vil se tilbake på vår samtid med en oppgitthetens nostalgi – må vi orke, og tørre, å si ifra.
Kloakken i sosiale medier må aldri bli til normalspråk. Folk som møtes på gaten eller på bussen snakker ikke sånn til hverandre. Drittslenging, lavpannede utskjellinger, uhyrlige antydninger om voldshandlinger – vi er så uendelig mye bedre enn det der.
Så jo, vi bør være barnevakter, alle som en. Særlig overfor voksne mennesker som oppfører som de vrangeste drittunger.
Det gjelder i alle høyeste grad også Espen Teigen og andre som frasier seg ansvaret for å røkte rukene. Ikke bare kan du være «barnevakt».
Du skal. Vi skal. Alle sammen.
Hvis ikke, kan dette gå riktig ille.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US)