Valget i Ungarn i mars blir en milepæl for EU

Russland ruster opp intensivt, skriver Jozef Bátora og Iver B. Neumann. Foto: Julia Demaree Nikhinson/AP/Scanpix

Oppgavene står i kø, skriver Jozef Bátora og Iver B. Neumann.

EU står foran mange utfordringer i det kommende året. Eksternt står et aggressivt Russland som selv sier det er i krig med Europa, mens Trumps USA er på vei ut.

Internt utfordrer høyreradikale demokratiet, med russisk og amerikansk hjelp. EU svarer på utfordringene ved å samle medlemsland og allierte i et geopolitisk Europa tuftet på liberale verdier og prinsipper.

Garantert mer av dette i 2026

I 2025 har vi sett hvordan den autoritære utfordringen har tatt skikkelse av et samarbeid mellom Kina, Russland, Iran, Nord-Korea, støttet av en del mindre autokratier. I Ukraina støtter denne gruppen Russlands direkte militær aggresjon.

I tillegg kommer den indirekte aggresjonen, i form av hybride krigsoperasjoner på EUs eget territorium. Dette omfatter sabotasje av jernbanelinjer, droneflyvninger over flyplasser i europeiske hovedsteder, inkludert Oslo og København, bruk av kommersielle skip til å ødelegge optiske datakabler under havet, finansiering av desinformasjonskampanjer og populistiske euroskeptiske bevegelser, pluss attentater på dissidenter og ledere av våpenprodusenter i europeiske land.

I 2026 kommer det garantert mer av dette. Russland ruster opp intensivt. President Putin bekreftet nylig offisielt i et svar til journalistene før et møte med de amerikanske Ukraina-forhandlerne Witkoff og Kushner i Kreml at Russland er forberedt på å utvide sin konvensjonelle militære aggresjon mot Ukraina til andre europeiske land. En rekke analyser har tidligere advart om dette.

Situasjonen blir ytterligere komplisert av at NATO-alliansen med USA ikke lenger er like mye verd. USA er opptatt av sine egne prioriteringer, fører en nærmest merkantilistisk utenrikspolitikk med neokoloniale tendenser, og tar i langt mindre grad hensyn til sine europeiske alliertes interesser. I sin ferske nasjonale sikkerhetsstrategi identifiserer USA til og med i klartekst EU som en struktur de aktivt vil motarbeide, blant annet ved å støtte det de kaller for patriotiske politiske partier, altså populistiske og høyre-ekstreme partier. Det er derfor lite overraskende at det danske forsvarets etterretningstjenestens årlige trusselvurdering for første gang lister USA som en potensiell sikkerhetspolitisk trussel.

Felles forsvar

EU har svart på alt dette med å danne nye strukturer for forsvarssamarbeid som utfyller både Nato og EU. Bilaterale forsvarstraktater i triangelet Frankrike-Tyskland-Storbritannia er kjernen.

Først ute var Aachen-traktaten fra 2019 mellom EUs to sentrale medlemsland, Frankrike og Tyskland. I juli 2025 kom Lancaster House-traktaten mellom Frankrike og Storbritannia og Kensington-traktaten mellom Storbritannia og Tyskland. Dette traktattriangelet gir et juridisk grunnlag for felles forsvar som andre land kan kobles på.

Et eksempel er den helt ferske Lunna House-traktaten mellom Storbritannia og Norge fra desember 2025. Den danner i navnet en bilateral basis for integrasjon mellom norske og britiske styrker, og den støtter opp om militærlogistisk og maritimt samarbeid til havs, til lands og i luften. I praksis styrker den det geopolitiske Europa.

Polen og Tyskland forhandler i skrivende stund en lignende forsvarstraktat som de planlegger å signere i 2026. I lys av økende trusler fra Russland har også de nordiske land forsterket samarbeidet i rammen av NORDEFCO (Nordic Defence Cooperation). Det samarbeides aktivt om felles forsvarsstrategi, blant annet ved å etablere felles styrker med baser i Rovaniemi og Sodankylä i Finland for å forsterke den nordiske forsvarsevnen i Nordkalotten.

EU som sådan har heller ikke ligget på latsiden. Det er kommet nye initiativer om utbygging av forsvarskapasitet med navn som ReArm Europe, SAFE og European Peace Facility. I møte med russiske trusler og ungarske vetoforsøk viste EU nylig overbevisende handlekraft med avgjørelsen om å bruke frosne russiske midler til å støtte Ukrainas videre militære forsvar.

Mange oppgaver

Ikke desto mindre står oppgavene i kø.

For det første er EUs avgjørelsesprosesser i forsvars og sikkerhetspolitikken fremdeles konsensusbaserte og trege. 2026 kan bli året der EU i alle fall diskutere innføringen av kvalifisert flertallsavstemning i utenriks- og forsvarspolitikk.

For det andre er EU som sådan i utgangspunktet ikke tenkt som en forsvarsunion. Planene lå der, men ble torpedert (av Frankrike, faktisk) i 1956. Artikkel 42.7 i Lisboatraktaten gir retning, men er ikke sterk nok til å tjene som fundament. EU må få på plass enda klarere vilkår og regler for medlemslandenes felles forsvar.

For det tredje er kapasitetene på forsvarsområdet ikke integrert. Pengene er der og bevilgningene er gjort, men det mangler personell. Våpnene er der allerede eller er på vei, men de er ikke nødvendigvis kompatible. Dette gjelder også Norge. EU bruker mer på forsvar enn Russland, men hva hjelper vel det når pengene klattes ut på våpensystemer som dobler hverandre? Treningsfasilitetene er også der, men EUs medlemsstater har ikke nok erfaring med å øve sammen, spesielt forsvarsgrenene imellom. Standardisering er veien å gå dersom EU skal øke forsvarsevnen mer effektivt enn hittil.

Interne trusler

På hjemmebane er angrepet på EU fra det radikale høyre under opptrapping. Siden Viktor Orban overtok i Ungarn i 2011, er det liberale demokratiet bygget ned. Europaparlamentet kaller Ungarn et valgautokrati.

Siden statsminister Robert Fico og hans koalisjon tok over makten i Slovakia i 2023, har også dette landet snudd 180 grader, bort fra EU-linjen, over til Ungarn. Selv om det slovakiske sivilsamfunnet, akademia og mediene fortsatt er frie og forsøker å forsvare demokratiske institusjoner, er Ficos regjering i ferd med å underminere det demokratiske styresettet og forsterke politiske bånd med Putin, Xi og andre autokrater rundt omkring i verden.

Tsjekkia, der høyrepopulisten, euroskeptikeren og Trump-vennen Andrej Babiš nylig dannet regjering, er nå i ferd med å slutte seg til Ungarn og Slovakia i den nye sentraleuropeiske autokratiske alliansen.

Valget i Ungarn i mars blir en milepæl. Statsminister Viktor Orban og hans Fidesz har i mange år nå vært høyreradikalernes anfører i Europa. Om hans demokratiske utfordrere rundt Péter Magyar skulle vinne valget, og mye tyder på at det kan skje, kommer det til å ha viktige effekter på resten av EU. Selv om det ikke blir lett å gjenopprette rettsstaten og gjenskape grunnlaget for det liberale demokrati i landet – Orbáns maktstruktur er tross alt vokst gjennom hele forvaltningssystemet og gjennom økonomien – blir symboleffekten viktig. Samtidig blir andre nasjonalistiske ledere, som Fico i Slovakia og Babiš i Tsjekkia, stående ganske isolert innad, selv om de selvsagt vil ha ikke ubetydelig støtte fra presidentene Putin og Trump.

Om Orbán-styret skulle fortsette i Ungarn, kan 2026 bli året der spørsmålet om Ungarns orientering mot Russland og Kina er kompatibelt med videre EU-medlemskap, settes på spissen. Om EU går mot et forsvarspolitisk samarbeid der et enkelt medlemsland ikke lenger har veto, vil det bli vanskeligere og vanskeligere å beholde et slikt medlem.

Hva med Norge?

Jo sterkere EU samarbeider om sikkerhetspolitikken og jo sterkere det geopolitiske Europa vokser seg, jo viktigere er det at Norge henger med. Avtalen med Storbritannia og styrkingen av det nordiske er en god begynnelse. 2026 bør bli året der Norge tar initiativet til lignende avtaler med Tyskland og Frankrike.

Norge bør også kjenne sin besøkelsestid og åpne så mange grenseflater mot EUs sikkerhetspolitiske initiativer som overhodet mulig.