Velgerne er ikke lei ytre høyre. Snarere tvert imot.

Frihetspartiets leder Geert Wilders snakker med pressen etter valget. Foto: Yves Herman, Reuters / NTB

Det vi er vitne til, er ikke en svekkelse, men en fragmentering av ytre høyre.

«Er velgerne lei av ytre høyre?» var overskriften i Aftenposten et par dager etter valget i Nederland i forrige uke. Basert på observasjonen om at Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV) hadde gått tilbake, mens valgets vinner – med noen få tusen stemmer mer enn Frihetspartiet – var det sentrumsliberale partiet D66, antydet avisens Europa-korrespondent at svaret på spørsmålet var ja.

Kanskje var resultatet til og med et «uttrykk for noe større», det vil si en mer generell tilbakegang for høyrepopulistene som har hatt stadig mer vind i seilene i løpet av de siste årene.

Lignende analyser ble presentert av andre medier, både i Norge og ellers, riktignok med noen viktige unntak.

Men ytre høyre gikk ikke tilbake i Nederland. For mens PVV mistet 11 seter, gikk de to ytre høyre-partiene Forum for Demokrati (FvD) og JA21 frem til sammen 12 seter. Ytre høyre har dermed aldri stått sterkere i det nederlandske parlamentet.

Det vi er vitne til, er ikke en svekkelse, men en fragmentering av ytre høyre, der forskjellige partier kombinerer en nasjonalistisk agenda med ulik grad av illiberal politikk og varierende økonomisk profil.

I Nederland er det FvD som er det mest ekstreme partiet, preget av konspirasjonsteorier, antisemittisme og stadig mer prorussiske holdninger. Det islamfiendtlige PVV har på sin side omfavnet velferdsstaten, i hvert fall for de «verdig trengende», mens JA21 kombinerer en høyreradikal agenda med skattekutt og deregulering.

Utviklingen i Nederland minner om det som er skjedd i Danmark, hvor Dansk Folkeparti er blitt utfordret av både etablerte partier og nye, mer ytterliggående ytre høyre-partier som Nye Borgerlige og Stram Kurs. Vi ser lignende tendenser til fragmentering ytterst til høyre i både Frankrike og Italia.

Denne fragmenteringen reflekterer en normalisering av ytre høyres tankegods. På den ene siden har normaliseringen ført til økt popularitet i velgergrupper med ulik grad av mistillit og med ulike økonomiske interesser, inkludert reaksjonære konservative, et hardtarbeidende småborgerskap, sosialt marginaliserte pensjonister og – i nyere tid – autoritære unge menn. På den andre siden har det gjort det vanskelig å holde alle disse velgerne sammen i ett parti. Men fragmenteringen betyr ikke at velgerne er lei ytre høyre. Snarere tvert imot.