Venstre må bli uavhengig av blokker – igjen

Straffen ble Venstres dårligste stortingsvalg på 32 år, skriver innleggsforfatteren. Bilde fra Venstres valgvake. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Nå vil jeg ikke være taus lenger. Nå slår jeg alarm.

Til tross for en respektabel valgkamp er skriften på veggen tydelig: Venstres velgere ville ikke ha Fremskrittspartiet til makten i Norge. Straffen ble Venstres dårligste stortingsvalg på 32 år.

Jeg tror mitt parti er helt nødt til å ta lærdom av denne tilbakemeldingen – og det må skje nå.

For 20 år siden meldte jeg meg inn i partiet som jeg forutsatte ville være en garantist mot illiberale og anti-grønne krefter på alle sider av politikken.

Jeg ble derfor overrasket da Venstre plutselig åpnet døren for Frp. Det kunne jeg ikke stå inne for, og i 2017 meldte jeg meg ut.

Fant tilbake til Venstre

Da Frp forlot regjeringen i 2020, fant jeg tilbake til Venstre. Jeg så på dette samarbeidet med Frp som en ærlig tabbe som jeg tok for gitt at partiet ikke ville begå igjen.

Etter dette har det meste av min tid gått til å jobbe for Venstre, blant annet som gruppeleder for partiets kommunestyregruppe i Drammen.

I denne valgkampen har jeg derimot vært mindre synlig. Partiet valgte før dette valget nemlig likevel på nytt å jobbe for en regjering som nødvendigvis ville gitt Frp stor makt. Det kunne jeg ikke stå inne for etisk sett og ga tidlig tilbakemelding om dette.

Jeg forsøkte først å påvirke partiet til å velge en annen kurs: gjennom ytringer, årsmøtevedtak lokalt og forslag i andre fora – men et flertall i besluttende organer vedtok å gå en annen vei.

Av hensyn til dette, og alle de meget flinke menneskene som har ment noe annet enn meg, har jeg holdt mine synspunkter for meg selv frem til valget var over.

Men nå vil jeg ikke være taus lenger. Nå slår jeg alarm.

Jeg tror det er mulig å gjenreise partiet – men det vil, etter mitt syn, kreve en kraftig kursendring. Ikke i ledelse eller personell – for jeg mener ikke at noen har skylden.

Dette handler om posisjonering og politikk.

Blokkuavhengig suksess i Drammen

Min egen kommune, Drammen, er et eksempel. I lokalvalget 2023 gikk vi blokkuavhengig til valg og garanterte mot begge ytterpunktene (Frp og Rødt). Dette ga det beste resultatet siden andre verdenskrig, og det etter fire år med lokal styringsslitasje.

I årets valg ble derimot oppslutningen kun 3,6 prosent i Drammen – etter fire år utenfor regjering, som normalt burde styrket et tydelig opposisjonsparti.

Det samme går igjen i mange andre kommuner. Velgerne liker den «fristilte» utgaven av partiet mye bedre enn den som i praksis er garantist for Frp-innflytelse.

Og dette henger selvsagt sammen med politikk.

Frps kamp mot det grønne skiftet

De siste årene har Frp gjort kampen mot det grønne skiftet til en hovedsak. Venstre er derimot svært ambisiøse på natur, klima og miljø. Andre eksempler er rus- og kriminalpolitikk, innvandring og integrering, samferdsel og identitetspolitikk.

Den største avstanden merkes kanskje aller mest i synet på fellesskap/individ. Et Frp som kjører «jeg, meg og meg selv først»-ideologien på steroider i 2025, kunne ikke vært lenger unna Gunnar Knudsens og Johan Castbergs rause parti som skulle ta vare på alle.

Det store «vi» utfordres av «oss mot dem».

Dersom kjøttvekten trekker partiet i Frps retning på alle disse feltene, så blir det ingenting igjen av Venstre – tror jeg. Dersom partiet ikke reorienterer seg mot et reelt blokkuavhengig sentrum nå, er jeg derfor redd for Venstres fremtid som samfunnsdefinerende parti.

Ikke være «borgerlig garantist»

For å oppnå dette trengs det prinsipielle vedtak på alle nivåer om å fristille seg fra Frp, og ikke lenger være en «borgerlig garantist» Vi bør være et parti som primært søker gjennomslag for våre saker, uten å gifte oss med noen sider før valget er over.

Vi bør samtidig garantere mot samarbeid med populistiske krefter på alle sider av politikken. Lærdommer fra andre land viser at populisme i liten grad tøyles ved å tas inn i varmen, men derimot spiser det moderate sentrum, helt til bare de polariserte ytterkantene gjenstår.

På sikt bør Venstre søke en grønn-liberal allianse i sentrum med andre partier som ønsker et slikt verdifellesskap. Slik kan Venstre både rette opp avvikene de andre partiene har på politikkområder som næring, finans og liberale temaer, men også appellere til og samle velgere på alle sider av landskapet og unngå fragmentering av stemmer som egentlig ønsker det samme.

Etter valg vil vi kunne velge øvrige støttepartnere etter størrelse og forhandlingsresultater – typisk Ap eller Høyre – og styrke sjansene for å isolere krefter som ønsker det motsatte av Venstre fra innflytelse.

Jeg tror mange, med meg, er klare for å brette opp ermene og jobbe hardt for gjenreising – dersom partiet velger å sette en slik kurs.

I alle tilfeller håper jeg min ytring bidrar til en frisk debatt – hvor andre kanskje har enda bedre forslag til løsning enn meg. Samtalen må i hvert fall tas. Vi i partiet bør starte den raskt, før det er for sent.