Verdiløse menn og verdifullt kulturliv

KOMMENTAR: Mennene i «INNI» er kanskje verdiløse, men kulturlivet de representerer, bør vi sette mye mer pris på.

Pål og Geir (Eigil Jansen og Marko Kanic) er infame, akterutseilte, verdiløse menn i fritt, verdifullt teater. Foto: Henriette Heimdal

Teaterstykket «INNI» handler om Pål og Geir, to litt for gamle gutter som har gitt opp å kjempe mot forfallet. De holder til i en skitten leilighet som flyter over av søppel, ølbokser, oppvask, ulekkert interiør og et tilårskomment fjernsyn der en slags TV Vest-parodi spyr ut tilværelsens uutholdelige letthet på jærdialekt. Anders Ohm, Kongen av Pedersgata, åpner nytt utested i betong. Ny kulturrutsjebane på Hommersåk. Janove Ottesen og Morten Abel piper ut selvfølgeligheter. Infamt, frekt og deilig rosjent. «INNI» har en dæsj av Arild Reins stavangertrilogi-stemning i seg, nikker litt til «Kjellermennesket», har en dose «Mongoland» i de smarte, drøye replikkene og litt slektskap til «Ølhunden Berit» og andre popkulturelle ting som diskuterer mannosfæren.

Disse to, Geir og Pål, er alene. Tiden har gått fra dem. De er nostalgiske når de snakker om pornoen på 90-tallet, og særlig Pål, som har ensomhetens kalde pledd rundt seg, blir varm inni seg når han snakker om 50-tallet. Da sto damene klare i døra når mannen kom hjem. Middagen var klar. Kånene var opplagte og fornøyde, ikke sånn som nå, når de er slitne, sure og «faen allergiske mot motvind». Alt det gode livet har å by på, ligger bak dem. De er ikke 19 år gamle incels med bredbånd og memes. De er voksne mannfolk som har gitt opp, sånne som Jokke og Valentinerne synger om, som verken kommer til himmelen eller helvete. De forblir i skjærsilden. De er altfor kjedelige.

De er verdiløse menn.

Jul på Cementen

Det er et «men» her, et glimt av lys i mørket. Geir prøver å komme seg oppå. Han har matchet på Tinder, venter besøk av en dame og prøver febrilsk å finne en skjorte som ikke er direkte frastøtende.

Det er jul, og de hater jul nesten mer enn de hater seg selv, men bare nesten. For jul? Hva skal man med jul når man har blitt en sånn øy som intet menneske bør bli? «Du gir ikkje bilsjampo til ein mann som ikkje har råd til bil. Skalla folk treng ikkje kam», som det heter i programteksten.

To ting slo meg da jeg så dette 40-minutters indierock-teateret på Tou. Det første er litt sånn prosaisk og kulturpolitisk. Jeg elsker Rogaland Teater, men guhjelpemeg så tøft det er å se de frie sjelene, som Eigil Jansen, dundre på og si «Satan!» i hver setning. Premieren på «INNI» skjedde omtrent samtidig som Rogaland Teater hadde premiere på «Skyt meg», som er « ... en svart actionkomedie om rus og overdose». Der freser Nina Ellen Ødegård rundt i Stavangers underverden på hevntokt etter at datteren dør av en overdose. Knallstiligt, ifølge kollega Jan Zahl, og en kulturby trenger begge deler. Institusjonen og frifolket. Institusjonene er på de rette listene. Frifolket er rødlista.

Vi kommer tilbake til det. Først litt om den moderne mannen.

Mannosfæren

Den andre tingen jeg tenkte på mens jeg så Eigil Jansen og Marko Kanic romestere rundt i den skitne leiligheten, er hvor lett det er å følge særlig sistnevnte et stykke på veien inn i mannosfæren. Kanics karakter, Pål, er forlatt, frustrert og opprørt på menns vegne. Han pøser ut replikker som, ja, er løgne, men som også rommer et dypt alvor. Hvorfor kan kvinner sende og poste sexy bilder, men ikke menn? Hmm, ja, jo, det er jo et godt poeng. Så bikker det over, for Pål mener han bør kunne sende bilder av «ein av Rogalands topp tre kugar» uten at folk skal øse seg opp.

Han raljerer over hvordan kvinnene har overtatt makten, og ja, der har det jo skjedd en endring siden 70-tallet. Man kan nikke til slikt, før man rister på hodet når Pål foreslår nokså konkrete tiltak for å ta maktå tilbake.

Jeg skal ikke påberope meg en voldsom innsikt i denne mannosfæren. Jeg tråler ikke de dunkle hjørnene av internett. Jeg har begrenset eller ingen tålmodighet med mannepodkaster som snakker om kjøtt, krig og kvinnedominans. Det minner meg alltid litt om da vi var konfirmanter og brukte 12.000 kroner på enorme høyttalere, eller en moped, og ble overrasket over at damene ikke kastet seg over oss. Så tror jeg to ting kan være sanne samtidig. Det er vel mye mannesutring der ute. Samtidig: Skolefrafall, selvmordsstatistikk, ulykker og rus forteller en dunkel historie om den moderne mannen. Rundt 25 prosent av norske menn får aldri egne barn. For noen er det helt greit. Andre vil, når de er 50, feire en sur jul alene, eller på Cementen, som Pål.

Det er – på ekta – vanskelig å finne plass til gammaldags maskulinitet når alle psykologene er damer. Nå diskuteres endelig disse tingene, og hurra for det.

Fritt og flott

«INNI» forteller en alvorlig historie i et herlig infamt og frekt språk. Replikkene er egentlig for smarte for konteksten, men disse to karene er ikke dumme. De er bare akterutseilt og bor i samfunnets kjeller. Og akkurat som i «Mongoland», som Eigil Jansen var med på å skrive, skjer det et slags julemirakel. Det er noe ukonvensjonelt, men Geir og Pål får sine skitne drømmer oppfylt.

Mannesaken er verdt å snakke om. Den må diskuteres, akkurat som kvinnesaken. Å sitte der på Tou, i alt rotet i den delen av bygget som ikke er rehabilitert, er også en fin påminnelse om verdien av et fritt kulturliv utenfor institusjonene. Jo visst er det uhøvla, litt knirkete, smalt, kranglete og fandenivoldsk, men det er liksom poenget. Vi skal ha mastodontene. Vi skal ha symfoniorkester, konserthus, kinoen, Rogaland Teater og museene. Men når vi rigger oss for å bruke 3-4-5 nye milliarder på dem, må vi huske den delen av kulturlivet som ikke har pensjonsordning, ikke HR-avdeling, ikke er en post på statsbudsjettet, som lever fra hånd til munn og som noen ganger lager gull av knapper og glansbilder.

Det var de som laget julemirakelet «Mongoland», og det er de som presser fingeren inn i mannesåret og lager «INNI».

Husk dem.