8 hours ago
4
På Vestbredden slynger veiene seg gjennom eldgamle olivenlunder og over steinete åser.
Rundt nesten hver sving får man øye på piggtrådgjerder og kontrollposter. De deler ikke bare landskapet, de styrer også livet til millioner av mennesker hver eneste dag.
Krigen på Gaza overskygger det som skjer her, og det er bekymringsfullt. For situasjonen på Vestbredden har nemlig aldri vært mer alvorlig.
Sinne og frykt
– Det er et stort sinne blant palestinerne på Vestbredden, men også en sterk frykt. Mange bosettere og soldater er svært aggressive, sier Midtøsten-ekspert Dag Henrik Tuastad til TV 2.
Volden på Vestbredden har skutt i været siden krigen i Gaza startet.
Hundrevis av palestinere er drept, inkludert væpnede menn, steinkastende ungdommer og helt vanlige sivile. Tusenvis er arrestert, og i Jenin har israelske stridsvogner rullet gjennom gatene for første gang på 20 år.
– Situasjonen har ført til en brutal undertrykking som man knapt har sett maken til siden 1967. Frykten for å bli fordrevet eller drept er stor, noe som kan føre til eksplosjoner av vold, sier Tuastad.
Historisk sett er Vestbredden et sentrum i konflikten mellom israelere og palestinere. Det er også her en mulig framtidig fred må ha sitt utgangspunkt.
Området, som formelt var en del av det britiske mandatet Palestina, ble okkupert av Transjordan i 1948 og deretter av Israel under krigen i 1967.
Det berømte håndtrykket
På 90-tallet ble Norge og Oslo virkelig satt på kartet internasjonalt.
Håndtrykket mellom palestinernes leder, Yasser Arafat, og den israelske statsministeren, Yitzahk Rabin, foran en smilende amerikansk president, Bill Clinton, ga en bølge av håp.
Datoen var 13. september 1993.
Partene hadde kommet til en historisk enighet om hvordan man i løpet av fem år skulle komme fram til en tostatsløsning: Israel for det jødiske folket og Palestina som en uavhengig arabisk stat.
Tre soner, tre virkeligheter
Avtalen, som ble mer detaljert utformet i 1995, delte territoriet opp i soner. Områdene A, B og C som regulerte hvordan områdene skulle administreres.
Kartet over Vestbredden ser ut som et lappeteppe.
Inndelingen skulle være midlertidig, og ble inngått under bestemte forutsetninger. Allikevel har den bitt seg fast i 32 år.
I Område A, som utgjør rundt 18 prosent av Vestbredden, ligger de fleste palestinske byene som Ramallah, Nablus og Jenin.
Dette området er under full palestinsk kontroll, både sivilt og sikkerhetsmessig. Her bor hovedsakelig palestinere, og det finnes ingen israelske bosetninger.
Trykkoker
Likevel utfører israelske styrker stadig oftere militære operasjoner her, og den nåværende israelske sikkerhetsministeren Ben-Gvir organiserer Israels sikkerhetsstyrker der. Spenningen stiger som i en trykkoker.
Område B dekker omtrent 22 prosent av Vestbredden og omfatter mindre byer og landsbyer. Her er kontrollen delt.
De palestinske myndighetene styrer sivile saker som offentlige tjenester og infrastruktur, mens Israel beholder sikkerhetsansvaret.
Dette doble styresettet fører ofte til utfordringer for innbyggerne.
Den største delen, Område C, utgjør hele 60 prosent av Vestbredden. Her har Israel full kontroll over både sivil administrasjon og sikkerhet.
Etablerer seg ulovlig
Det er i dette området de fleste israelske bosetningene ligger. Før terrorangrepet 7. oktober 2023 var det 151 bosettinger og 179 utposter på Vestbredden.
Etter 7. oktober-angrepet er antallet utposter – det vil si små ulovlige bosetninger uten offisiell godkjenning fra israelske myndigheter – økt til 284, ifølge Peace Now.
Flere hundre tusen israelske bosettere bor på okkupert palestinsk område.
Samtidig er det i område C man finner store deler av regionens naturressurser.
For palestinere som bor i Område C, er hverdagen preget av strenge restriksjoner. De trenger israelske tillatelser for all bygging og utvikling, samtidig får bosetterne lov til å bygge ut stadig nye områder.
Midlertidighet som ble permanent
– Områdene A, B og C ser nesten ut som eldgammel historie nå, sier professor Yossi Mekelberg, seniorrådgiver for Midtøsten og Nord-Afrika ved tankesmien Chatham House til Reuters.
Man tenker sjelden over at inndelingen av Vestbredden ble til med Oslo-avtalen.
– De stammer fra Oslo-avtalene fra 1993 og 1995, som var ment å være en midlertidig periode på fem år. Deretter skulle en fredsavtale løse alle utestående spørsmål mellom israelere og palestinere, sier Mekelberg.
Hensikten var en gradvis overføring av kontroll til de palestinske myndighetene over femårsperioden, der forhandlinger skulle finne en permanent løsning på konflikten.
Men slik gikk det ikke. Over 30 år senere er ingen endelig avtale på plass, og inndelingene består.
Mekelberg er blant dem som peker på at ordningen fra Oslo-avtalen har befestet israelsk kontroll og ført til et fragmentert palestinsk styresett.
– Det at vi fortsatt snakker om områdene A, B og C så mange år senere, symboliserer hvordan fredsforhandlingene har sviktet, sier Mekelberg.
Forhandlingene har ikke ikke har klart å oppnå målet: En endelig avtale som ville føre til to stater: Israel og Palestina.
– Kunne ikke temmes
Tuastad mener imidlertid at mange overfokuserer på at Oslo-avtalen er årsak til den fastfryste situasjonen.
– Jeg mener det er feil. At avtalen ikke lyktes er et symptom på at det fantes sterke motkrefter som ikke kunne temmes, sier han.
Oslo-avtalen møtte sterk motstand fra både israelske og palestinske grupper, særlig fra høyreorienterte israelere og Hamas.
Tuastad påpeker at det var vold og terroraksjoner som torpederte avtalen.
Palestinske ekstremister gjennomførte en rekke selvmordsangrep mot sivile i Israel, og da en høyreradikal jøde drepte statsminister Rabin, undergravde det avtalen ytterligere.
Hverdagen under okkupasjon
Hverdagen på Vestbredden er preget av store utfordringer for den palestinske befolkningen.
Tusenvis av palestinere sitter fengslet, mange i såkalt «administrativ forvaring», som betyr at de ikke har en rettslig siktelse eller dom.
Økonomien sliter, og mange ser ikke noen vei ut av den undertrykkende okkupasjonssituasjonen.
Det er økende vold og terrorisme fra israelske bosettere, og et økende konfliktnivå kan gi næring til økt radikalisering.
– Terrorfelle
– Noen ganger snakker man om en såkalt «terrorfelle», der jihadister og andre voldelige aktører ønsker økt undertrykking, fordi dette kan skape raseri som rekrutterer flere til saken deres, sier Tuastad.
Den økte konflikten gjenspeiles også i de palestinske selvstyremyndighetenes dalende legitimitet.
– Tilliten er lav. Palestinernes president Mahmoud Abbas har hatt svake meningsmålinger i lang tid.
Tuastad sier at det råder en viss apati i den palestinske befolkningen på Vestbredden. Væpnede grupper dukker opp, særlig blant ungdommer som noen kaller «den tapte generasjonen». Folk retter generelt mye misnøye mot selvstyremyndighetene.
– Lederskapskrise
– Men på tross av misnøyen finnes det ingen reell alternativ politisk kraft til de etablerte PLO-bevegelsene. Selv om stadig flere er frustrerte over den uutholdelige situasjonen, svekkes ikke selvstyremyndighetenes makt i særlig grad på Vestbredden. Det er snarere en lederskapskrise, sier Tuastad.
Det er om lag tre millioner palestinere på Vestbredden og mellom 700.000 og 800.000 israelske bosettere, ifølge FN-tall.
Palestinere lever under streng kontroll. Kontrollposter, murer og soldater er konstante påminnelser om konflikten.
Trumps retorikk og farlige ideer
Den politiske retorikken bidrar også til usikkerhet. USAs president Donald Trump har kommet med uttalelser som sprer frykt og skaper sterke reaksjoner.
Midtøsten-eksperter advarer mot Trumps tendens til å normalisere det han omtaler som krigsforbrytelser og etnisk rensing.
– Han normaliserer brudd på folkeretten, sier Mekelberg.
– Når han så uanstrengt snakker om å permanent fjerne 2,3 millioner mennesker mot deres vilje, noe som bryter med Genèvekonvensjonen, så normaliserer han krigsforbrytelser.
Mangel på fremtidshåp
Mange palestinere, og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, mener Israel driver et apartheidregime på Vestbredden.
Tostatsløsningen, som var håpet etter Oslo-avtalene, fremstår i dag som et håp som svinner. Allikevel er det den eneste tenkelige løsningen for en rettferdig og varig fred i regionen.
Mange frykter at når Trump snakker om muligheten for å fordrive palestinerne, kan det gi de mest radikale kreftene i Israel vann på mølla.
– De kan si at dette var den store planen hele tiden. Ikke en tostatsløsning, ikke anerkjennelse av palestinernes rettigheter, men flere bosetninger, annektering av Vestbredden og til slutt potensielt også fordrivelse av palestinerne her, sier Mekelberg.
På Vestbredden, der betongkontrollposter og murer er dagligdags, er det få som lenger tror på en uavhengig palestinsk stat side om side med Israel.
– Jeg tror vi er i en svært farlig fase i historien med mindre situasjonen dempes. Jeg frykter vi vil se lang tids vold og blodsutgytelse, sier Mekelberg.
English (US) ·