Vestens unge dropper sosiale medier – Meta må tenke helt nytt

Bruksmønstre og tekselskapenes egne strategivisjoner viser at maktforholdet mellom plattform og forbruker kan være i ferd med å snu, skriver innsenderen. Foto: Illustrasjonsfoto: Hollie Adams, Reuters/NTB

Bruken av sosiale medier faller i Vesten – og aller mest blant unge. Meta vil bruke drastiske metoder for å hente brukerne tilbake.

For noen uker siden kom jeg over en oppsiktsvekkende statistikk. Analyseselskapet Global Web Index har gjort en dybdeanalyse av medievanene hos 250.000 unge og voksne i over 50 land. Der viser det seg at bruken av sosiale medier faller over hele den vestlige verden. Aller størst er nedgangen blant unge mellom 16 og 24 år.

I gjennomsnitt bruker unge over ti prosent mindre tid på alle sosiale medier enn for tre år siden. Nedgangen dreier seg heller ikke om en midlertidig topp som har avtatt etter pandemien, men en vedvarende og tydelig trend. Tall fra Ung2025 og Bufdir supplerer utviklingen for Norge.

Fra sosiale arenaer til sløv underholdning

Samtidig avslører rapporten at bruksområdene for plattformene har endret seg. Respondentene rapporterer at bruken for å holde kontakt med venner og bekjente har stupt, mens bruken for å holde seg oppdatert på kjendiser og å bruke appene som generelt tidsfordriv har vokst. Plattformene har kort sagt gått fra arenaer for sosial samhandling til underholdningskanaler for slop (lavkvalitetsinnhold, red.anm).

Av den amerikanske skribenten og forfatteren Cory Doctorow kalles fenomenet på sjarmerende vis enshittification, eller drittifisering. Begynnelsesvis, forklarer han, hjelper plattformene brukerne ved å tilby helt ny digital infrastruktur. Så fort plattformene er store nok og har brukerne i sin hule hånd, vil det derimot være rasjonelt for dem å ha som eneste mål å maksimere profitt, skjermtid og engasjement. Resultatet er en gradvis forverring.

Onsdag ble det innført 16-årsgrense på sosiale medier i Australia. Fra ABCs nyhetssending. Foto: Skjermdump fra ABC Australia

Urban og digital modernitet

Tross en nedadgående trend er det verdt å grunne over hvilket seismisk skifte de sosiale mediene har representert og hva som kan forandre seg når bruken faller.

Tar vi et steg tilbake, kan de sosiale medienes fremvekst sammenlignes med modernitetens første fase, preget av store folkeforflytninger fra landsbygda inn til byene. Lokale sosiale nettverk, religiøs tilhørighet, samt familien som produksjonsenhet, ble erstattet av urban ensomhet, anonymitet og gryende klassebaserte interessefellesskap. En form for urban modernitet.

Fremveksten av nettplattformer og sosiale medier har på sin side innebåret en folkeforflytning fra geografisk festede fellesskap inn i en større digital sfære. Ensomheten tar andre former, tilhørigheten slites mellom det lokale og globale, og interessefellesskapene er gjerne basert på identiteter som formes over landegrenser og kontinenter. Dette kan vi forstå som en digital modernitet, som nå griper inn i den fysiske verden.

Fra brainrot til Looney Tunes

På sin side slår teknologiselskapene tilbake. Toppsjef for Meta, Mark Zuckerberg, beskriver i Metas siste årsrapport svakere aktivitet som den største risikoen selskapet står overfor. Videre «restriksjoner fra myndighetshold som hindrer evnen vår til å selge produktene våre og levere markedsføring». Les: Aldersgrenser som begrenser aktivitet blant yngre brukere.

Selskapets nåværende satsing innebærer heldigitale plattformer hvor brukeren kan tre fysisk inn. «Vi tror Metaverset er fremtiden for sosiale interaksjoner», skriver Zuckerberg. Blant den tidlige forskningsinnsatsen er Metas egne skjermbriller, i tillegg til såkalte «neural interfaces»: teknologi som skaper en direkte kommunikasjonslink mellom muskulatur og informasjonsmedium.

Sammen med en nokså Looney Tunes-aktig lanseringsfilm, særs tåpelig, av hvordan det hele kan arte seg, har selskapet som visjon at Metaverset skal være rundt oss, til alle tider. Et slags tredje forflytningsstadium, hvor det fysiske og digitale glir inn i hverandre.

Endrede maktforhold

Bruksmønstre og tekselskapenes egne strategivisjoner viser imidlertid at maktforholdet mellom plattform og forbruker kan være i ferd med å snu.

Når brukertallene faller, kan politisk forhandlingsmakt styrkes. Kanskje er det nettopp slik den bør brukes.

Et underliggende premiss i mye offentlig debatt de siste årene har vært at de sosiale medienes vekst og allestedsnærværende posisjon i samtiden nærmest er uunngåelig. Men som den nobelprisvinnende økonomen Daron Acemoglu skriver i boken «Power and Progress», bestemmes teknologiens plass i samfunnet av politikk.

Når bruken av de sosiale mediene avtar, er spørsmålet hva de vil etterlate seg – og hvorvidt selskaper som Meta vil lykkes i å taue mennesker over på plattformer som er langt mer inngripende. Det vil føre til nye sosiale skifter. I en overgangsfase oppstår politisk handlingsrom – spørsmålet er om vi denne gangen evner å forme teknologien før den former oss.