Vi bevarer steinen i domkirken, men nøler med fortellingen

DEBATT: Hva skjer med en by som slutter å videreføre sine egne tradisjoner?

Vi bevarer steinen i domkirken, men nøler med fortellingen. Foto: Fredrik Refvem

I 900 år har Domkirken stått der som et fysisk bevis på hvordan en kirke fikk en by, og hvordan byen vokste fram rundt ritualer og felles referanser. Derfor er det et tankekors at det nettopp i jubileumsåret diskuteres om disse tradisjonene fortsatt hører hjemme i byen.

Debatten om skolegudstjenester, som ironisk nok kommer hver desember nesten som en tradisjon i seg selv, er et tydelig eksempel. Noen vil avskaffe den, andre vil forsvare den. Men mellom ytterpunktene forsvinner ofte det viktigste spørsmålet: Hva skjer med en by som slutter å videreføre sine egne tradisjoner?

Hva er forskjellen mellom Viking og barna?

Dette handler ikke først og fremst om tro. Man trenger ikke å være troende for å delta i en gudstjeneste. Det vet både prester og kirkegjengere. Gudstjenester har alltid vært mer enn trosformidling. De har vært ritualer: møter der mennesker samles, markerer overganger og deler noe felles. Det paradoksale er at dette aksepteres fullt ut når ritualene gjelder voksne. Viking-gudstjenesten i Domkirken ble omtalt som «kraft og kjærlighet». Ingen stilte spørsmål ved inkludering eller livssynsnøytralitet. Når det gjelder barn, blir vi plutselig redde for den samme effekten.

I Stavangerskolen tones gudstjenester ned, gjøres om til «julesamlinger» eller erstattes av kirkebesøk, begrunnet i inkludering. Denne nølingen henger sammen med lovendringen i opplæringsloven i fjor, der forbudet mot forkynnelse i skolen ble tydeliggjort. Dermed havnet skolene i et ingenmannsland: gudstjenester som ikke helt får være gudstjenester, og samlinger som ikke helt er undervisning. Tradisjon uten ritual.

Et stort paradoks

Enten bør man arrangere en gudstjeneste, med tydelig ramme, frivillighet og alternativt opplegg, eller la være. Mangfold bør ikke brukes som motargument. Mangfold forutsetter noe å være mangfold i forhold til, og nettopp der kommer den felles kristne kulturarven inn i bildet. Uten tydelige ritualer og levende tradisjoner reduseres integrering til administrasjon, begreper om mangfold og inkludering, og gode intensjoner som ikke virker.

I jubileumsåret blir dette enda mer synlig. Vi investerer hundrevis av millioner i å bevare Domkirken som bygg, enige om at den er et av våre viktigste kulturminner. Samtidig fremstår vi usikre på om vi vil videreføre til våre barn det Domkirken representerer. Vi bevarer steinen, men nøler med fortellingen. Tidligere i sommer advarte avdelingsdirektøren ved Stavanger Kunstmuseum om at «dersom vi sover i timen, kan også våre kulturminner bli truet». Det var et vanvittig godt poeng. For debatten om skolegudstjenester viser at den største risikoen ikke først og fremst kommer utenfra, men fra vår egen nøling med å forklare hvorfor disse kulturminnene betyr noe.

Alle taper

Ansvaret for å holde liv i dette ligger ikke bare hos enkeltmennesker, men også hos institusjonene. Når sokneprester sier at skolegudstjenester «tilhører fortiden», sendes det et signal langt utover kirkens vegger: ikke om tro, men om viljen til å stå i egen tradisjon. Fortsetter vi slik, risikerer vi å ende opp med et sterkt, men tomt bilde: en Konge som fortsatt følger ritualene og representerer en arv forankret i Grunnloven, men som gjør det alene. En Konge som ber alene. Kongen uten rike.

Utfordringen med skolegudstjenester i Stavanger handler ikke om å gjøre plass til mangfold, men om hvordan fellesskapet, med sine institusjoner i spissen, tar vare på arven i møte med det. Når vi nøler med å videreføre ritualer som har formet og båret fellesskapet i 900 år, taper vi alle.