Vi elsker papegøyen, men hater kråken.
Begge er intelligente og sosiale, men vi har bestemt at den ene er pynt, den andre et skadedyr.
Vi gråter over hunden, men spiser grisen.
Begge kan lære triks, begge knytter seg til mennesker.
Det er ikke logikk.
Det er estetikk, en biologisk snarvei som deler verden i «oss» og «dem».
I 2026 har dette filteret blitt et politisk våpen.
I tirsdagens NRK-debatt om «norske verdier» ble terrorangrepet 25. juni 2022 igjen trukket fram.
To mennesker ble drept, over tyve skadet.
Angrepet var rettet mot skeive i forkant av Pride.
Det var terror. Det skal aldri bagatelliseres.
Men når slike hendelser brukes som argument i innvandringsdebatten, brukes enkeltmenneskers handlinger som bevis mot hele grupper.
Gjerningsmannen var en norsk statsborger som ifølge PST hadde alvorlige psykiske lidelser.
Likevel presses fortellingen inn i en enkel ligning: innvandring → islam → vold.
Her er forskjellen vi sjelden snakker om:
Når en etnisk norsk person begår vold, spør vi «hva skjedde med ham?».
Når en med muslimsk bakgrunn gjør det samme, spør vi «hva er galt med dem?».
Ingen stilte spørsmål ved «norske verdier» etter 22. juli eller moskéskytingen i Bærum.
Da fikk gjerningsmennene være individer, radikaliserte enkeltpersoner, tragiske tilfeller.
Men for bare måneder siden ble en muslimsk hjelpearbeider drept av en høyreekstrem terrorist i Oslo.
Hun var på jobb. Hun hjalp barn. Hun ble drept fordi hun var muslim.
Debatten varte en uke.
Så ble det stille.
Forestill deg hvis rollene var byttet om.
Hvor lenge hadde den debatten vart? Hvilke grupper hadde blitt holdt kollektivt ansvarlige?
Det er dette jeg mener med selektiv empati.
Vi rangerer ikke bare lidelse, vi rangerer skyld.
Jeg kom til Norge som barn.
Jeg gjorde alt «riktig».
Likevel ligger bakgrunnen min alltid der som en merkelapp, klar til å trekkes fram når debatten tilspisses.
Vi liker historiene om «vellykket integrering», men budskapet er ofte:
Dere er velkomne, så lenge dere er eksepsjonelle.
Du må være ekstraordinær for å bli akseptert som ordinær.
Akkurat som vi aksepterer papegøyen fordi den er vakker, men jager kråken fordi den er vanlig.
Som vi elsker hunden i sengen vår, men spiser grisen til middag.
Det som bekymrer meg mest er hva denne retorikken gjør med barna.
Tenk deg å være 10 år med utenlandsk bakgrunn.
Du ser politikere snakke om «folk som deg» som et problem.
Du hører klassekamerater gjenta det foreldrene sier hjemme.
Du føler at uansett hva du gjør, vil du aldri være «norsk nok».
Vi klager over dårlig integrering.
Men vi skaper systemene som gjør integrering umulig.
Å spille på frykt er politisk effektivt.
Det skaper tydelige «oss» og «dem», og det vinner stemmer. Men det undergraver verdiene man påstår å forsvare.
Norske verdier handler ikke om opprinnelse.
De handler om at straff skal følge handling, ikke bakgrunn.
At mennesker skal vurderes som individer.
At trygghet bygges med politikk og forebygging, ikke med mistenkeliggjøring.
Jeg har en bønn til Fremskrittspartiet.
Jeg vet dere er opptatt av sikkerhet.
Men når dere bruker hendelser som 25. juni som argument mot hele grupper, når dere spiller på frykten for den fremmede, da bygger dere ikke trygghet.
Da bygger dere mistillit.
Det er mulig å være streng på kriminalitet uten å gjøre bakgrunn til skyld.
Det er mulig å stille krav til integrering uten å si at noen aldri kan bli «norske nok».
Slutt med retorikken som deler folk inn i papegøyer og kråker.
For den dagen vi slutter å se hverandre som individer, har vi tapt noe langt viktigere enn en debatt, da har vi tapt de verdiene dere sier dere vil forsvare.
Innlegget ble først publisert på Mozzie Marvatis Facebook-vegg.

4 hours ago
1







English (US)