Vi er likere enn vi tror

2 hours ago 1

Stående på stranden i Ervik ved foten av Vestkapp på Vestlandet forsto jeg endelig betydningen av verset:

«Furet, værbitt over vannet».

Ordene jeg første gang må ha hørt i min mors mage foran Slottet i Oslo 17. mai 1974.

På alle 17. mai-dager siden barndommen har jeg sunget dette verset fra nasjonalsangen, men aldri helt og fullt forstått det.

Fordi jeg er barn av innvandrere.

Vi barn av innvandrere har tilegnet oss mye gjennom norsk skolegang, litteratur og norske vennskap.

Men vi har ikke alt.

Vi har ikke kunnskap som går i arv, vi har ikke bestemødre, onkler og tanter på Vestlandet eller i Nord-Norge eller i Agder eller i en bygd i Trøndelag.

Vi har ikke dype nok røtter.

Likevel står ingen på stedet hvil. Heller ikke «utlendinger». Vi gror både oppover og innover, inn i det norske.

Det er det jeg kjente.

Da jeg sto på stranden i Ervik, med enkle hus og småbruk som klorte seg fast til fjellsidene bak meg, og det ville, mørke og mektige Atlanterhavet foran meg.

Sterke vinder herjet med sjøen, med sanden og med håret mitt. Sauene var ute og beitet langt der oppe på åsryggen til Hovden.

Fjellet, hvor krigsminnene fortsatt ligger strødd, rustne, men bærende på en historie om tapperhet og tap. Hvor det går en liten tunnel tvers gjennom fjelltoppen, gravd ut av russiske krigsfanger under andre verdenskrig.

Jeg hadde gått stien, møtt historien, fulgt lyset gjennom tunnelen med sønnene mine, kommet ut på den andre siden, sett utover havet og endelig skjønt det:

Verset i nasjonalsangen handler ikke om den norske naturen, det handler om det norske folk.

Om å overleve mot alle odds. Om det hardføre folket, nordmenns slit, skapertrang og motstandskraft.

Det er ikke den ville naturen som gjør Norge vakkert, men nordmenns evne til å temme den.

Ikke bare å bo der ingen skulle tro at noen kunne bo, men å gro der ingen skulle tro at noe kunne gro.

Ingen teknologi, verken nå eller i fremtiden, kan gi deg denne kunnskapen.

Den må føles, ikke bare forstås.

Man kan lese om historien, men aller helst må man ut og reise. Årets sommer ble en slik dannelsesreise, til Vestlandet og Lofoten, og jeg lærte verdien av å møte landet og menneskene.

Vi kjørte gjennom små bygder, så upretensiøse hus og traktorer som gled langsomt over landskapet, og høstet poteter og gulrøtter.

Vi møtte hardtarbeidende folk med jord under neglene. Folk som holder liv i et landskap som krever mer enn det moderne livet krever av oss i Oslo.

Men folk klorer seg fast. Jeg er glad for at de gjør det.

Som fiskerne i Svolvær og på Henningsvær.

Som paret som driver Villa Solvorn, i en idyllisk, bitteliten bygd på Vestlandet. Solvorn var en «storby» i vikingtiden, og Lusterfjorden en innfartsåre.

Jeg tok ferjeturen til Ornes, der Norges eldste stavkirke står, og følte hvordan historien lever i landskapet og menneskene.

For mens vi sto der på den lille pendelferjen, stilte en gjeng gutter seg på rekke fremst på baugen. De amerikanske turistene stusset. «Skal de synge for oss, eller», hvisket jeg spøkefullt til sønnene mine.

Og sannelig – de sang, og som de sang!

Det var Sølvguttene. Selveste Sølvguttene.

På en helt vanlig augustdag, på en helt vanlig ferje for helt vanlige folk

15. august 2025 var Sølvguttene ombord på en ferje fra Solvorn til Ornes. Under overfarten stelte de seg på rekke og rad og sang for et måpende publikum ombord.

Det er de korte avstandene mellom det vanlige og det uvanlige som gjør Norge til Norge.

Det er ikke oljen, det er ikke rikdommen, det er ikke det mektige landskapet.

Det er folket.

Det er oss.

Vi er likere enn vi tror.

I det norske slitet fant jeg det pakistanske slitet. Slitet til innvandrerne ligner på slitet til nordmenn som var her før, og nordmenn som er her nå.

De som ble herjet med, og de som blir herjet med.

Denne kampen om tilværelsen. Ikke så ulikt mine egne foreldres.

Disse pakistanerne, innvandrerne, sliterne, arbeiderne, fattigfolket, de marginaliserte – det er kulturelle og historiske forskjeller, men vi deler erfaringer.