Vi i PP mener tiden er inne for en total gjennomgang av innvandringspolitikken

Men når avisen velger å kalle dette fattigdom, uten å stille de nødvendige spørsmålene til politikerne og byråkratene som styrer innvandringspolitikken, blir det snarere en halv sannhet. Er dette reell fattigdom? Eller er det konsekvensene av en politikk som undergraver bæreevnen i velferdsstaten?

FVN trekker fram en ukrainsk alenemor som månedlig mottar:

• 13.000 kroner i sosialhjelp

• 1.968 kroner i barnetrygd

• 4.484 kroner i utvidet barnestøtte

• Full husleiedekning fra NAV

I tillegg til andre felleskapstjenester som bla skole, helse m.m. Dette gir en samlet trygghet og levestandard som langt overgår det mange må klare seg på etter et helt liv i arbeid.

Det mest oppsiktsvekkende er familiens egne ord: De forlot Østerrike etter et halvt år fordi de bare fikk 6 euro per person per dag – rundt 180 euro i måneden. Da de hørte om hvordan det var i Norge, flyttet de videre. Skal vi virkelig akseptere at innvandringspolitikken vår gjør Norge til et «sosialkontor» for hele Europa?

Hvordan oppleves dette for norske pensjonister, uføre og lavtlønte som lever på stramme budsjetter? Når nye folk til landet får mer i støtteordninger enn det mange nordmenn har å leve på, kan vi da snakke om fattigdom? Eller snakker vi om et system som har mistet kontakt med rettferdighet og bæreevne for landet vårt?

Dagens politikk vil koste samfunnet enorme summer framover. Det betyr at vi på sikt ikke klarer å hjelpe alle som trenger det – verken flyktninger eller nordmenn. Resultatet vil være mer fattigdom, men da reell fattigdom: Når ressursene er brukt opp, er det de svakeste som faller utenfor.

I stedet for å pynte på virkeligheten med ordet «fattigdom», burde FVN utfordre byråkrater og folkevalgte med spørsmålene som virkelig betyr noe:

• Hvilke krav stilles til flyktninger og innvandrere?

• Hvordan skal kommunene bære byrden økonomisk?

• Er det rettferdig at for eksempel noen pensjonister i Norge lever dårligere enn mennesker som aldri har bidratt inn i velferdssystemet?

Vi i PP mener tiden er inne for en total gjennomgang av innvandringspolitikken. Vi trenger en streng, men rettferdig innvandringspolitikk. PP Krisitansand har foreslått, men dessverre ikke fått flertall. For Norge må:

1. Avklare de reelle kostnadene – både på kort og lang sikt.

2. Prioritere løsninger – vi kan ikke ta imot flere enn vi faktisk klarer å hjelpe.

3. Stille krav – både til integrering, egeninnsats og til å respektere systemet vårt.

4. Sikre rettferdighet – norske pensjonister og andre svakstilte skal ikke settes på sidelinjen.

Vi skal hjelpe – men vi skal hjelpe på en måte som faktisk er mulig å opprettholde. Om vi fortsetter som nå, hjelper vi til slutt ingen.

Dette handler ikke om å mistenkeliggjøre mennesker på flukt. Det handler om å våge å være ærlige om konsekvensene av politikken vår. Hvis vi ikke strammer inn nå, vil vi ende opp med en velferdsstat som ikke evner å hjelpe verken flyktninger eller nordmenn. Da vil vi se virkelig fattigdom.

Det er på tide å spørre: Skal vi fortsette å kalle dette fattigdom – eller bør vi innrømme at problemet dels er en innvandringspolitikk som er i ferd med å knekke velferden vår?

Åpen