Vi liker å tro at vi i Norden er immune. Det er vi ikke.

Nordisk samarbeid er ingen garanti mot politisk press, men det er en viktig forutsetning for å motvirke det, skriver Kristin Danielsen. Foto: Frank Lohmann

Kulturpolitikken i Norge har vært en suksess, men den må tilpasses en ny tid.

Spørsmålet om hvordan kulturpolitikken kan rustes bedre mot illiberale strømninger, er høyaktuelt, men ikke særnorsk. Vi kan finne svar i et fornyet nordisk kultursamarbeid, slik det ble tatt initiativ til etter krigen.

I flere år har jeg sett kulturpolitikken fra innsiden av norsk kulturforvaltning. Nå har jeg privilegiet å se dette i nordisk perspektiv. Og selv om svaret ikke alltid er Norden, tør jeg påstå at Norden er mer aktuell enn på lenge.

I Norden ser vi oss selv som demokratiske unntakstilstander, stabile og tillitsbaserte samfunn der ytringsfriheten står sterkt. Derfor er det lett å overse at institusjoner, kunstnere og frie uttrykk også her er under press. Illiberale tendenser stopper ikke ved landegrenser.

Dette var også erkjennelsen i Norden etter andre verdenskrig. Allerede i 1946 begynte diskusjonene om et tettere nordisk kultursamarbeid, drevet frem av erfaringene med autoritær ensretting og krig. Tanken var at et fritt kunst- og kulturliv, forankret i samarbeid på tvers av grenser, er avgjørende for fredelige, stabile og demokratiske samfunn.

Er Norden godt nok rustet?

I dag står vi igjen i en urolig tid. Norden fremstår som en øy i et hav av polarisering, svekket tillit og økende press mot uavhengige institusjoner. Men hvor godt rustet er vi for å stå imot illiberale regimer? Dette spør Bård Kleppe om i sitt debattinnlegg i Aftenposten. Spørsmålet er presist – og ubehagelig.

Derfor må vi hente frem igjen innsikten fra etterkrigstiden, en gullalder i etableringen av mekanismer som motvirker konflikt. Kleppe nevner Arts Council of England, forløperen i Storbritannia. Vårt eget Kulturråd kom i 1965, Nordisk kulturfond året etter. Modige og fremsynte politikere så altså kulturens verdi i å bygge motstandskraft. Er vi like bevisste på kulturens rolle i dag?

Kulturpolitikken i Norge har vært en suksess, men den må tilpasses en ny tid. Skal vi utvikle en kulturpolitikk rustet for fremtiden, må vi løfte blikket. Ikke bort fra det nasjonale, men utover det.

Når vurderinger av kunst og kultur løftes til et nordisk nivå, skapes større institusjonell avstand til nasjonale politiske konflikter. Beslutningsmakten deles mellom flere land, perspektiver og tradisjoner. Det gjør politisk ensretting vanskeligere og rommet for kunstnerisk frihet større.

Nordisk samarbeid er ingen garanti mot politisk press, men det er en viktig forutsetning for å motvirke det.

Robusthet er mer enn forsvarsevne

I dag preges den offentlige samtalen av beredskap, forsvarsevne og samfunnets motstandskraft. Det er nødvendig. Men robusthet er mer enn militære kapasiteter og kriseplaner. Den handler også om hvilke verdier, fellesskap og forestillinger vi er i stand til å forsvare når presset øker. Uten et fritt og mangfoldig kunst- og kulturliv svekkes denne motstandskraften.

Her har nordiske kulturministre både et ansvar og en mulighet. For demokratisk motstandskraft handler ikke bare om forsvar, men om hvilke fortellinger, verdier og fellesskap vi evner å holde levende.