Vi må velge, sier vi

Vi må velge, sier vi, mellom klima og natur og demokrati. For vi skjønner det jo. At forbruket vi har er altfor høyt, at det er en god stund siden vi passerte tålegrensen, at vi har fylt opp hus og hytter – både en og to, og at nesten alt nytt vi får medfører at noe annet blir søppel.

Vi vet det godt, at vi har alt, men bare fortsetter å shoppe, fordi det er billig og fordi vi ikke lenger husker at vi ikke alltid har gjort det sånn.

Men så er det demokratiet. For demokratiet, sier vi, forutsetter at økonomien går bra. Og for at økonomien skal gå bra, må vi ha vekst. Og for å ha vekst må vi forbruke.

For vi vet ikke hvordan vi skal vokse, uten ved å skape nye behov, hele tiden. Og forbruket vårt øker og øker, og lagerhotell blir et nytt vekstområde, og vi ser det ikke selv, men begynner å ane det, at dette er galskap.

Men grønn vekst kan løse det. For grønn vekst, sier vi, betyr at vi kan fortsette som i dag. For da vokser økonomien, mens utslippene, håper vi, blir lavere, i hvert fall per enhet.

Og så gjør vi ikke regnestykket, for det går jo ikke opp, men vi håper, vi håper at det er noe vi ikke forstår, at det er noen som vet. Eller som kan trylle.

For vi har jo klart så mye. Vi lever lengre, vi utrydder sykdom, vi temmer til og med naturen. Trodde vi. Inntil nylig. Inntil Valencia. Og Los Angeles. Og plast i morsmelken.

Heldigvis kommer AI. For AI, sier vi, kan analysere store datamengder, og kan vi bare analysere mer kan dette går bra. For hvis vi bare vet mer om plasten i havet, vet mer om hvor den er, hvordan den kommer dit, mer om hva den inneholder. Da vil vi sikkert, nesten helt sikkert, finne på noe som kan samle den inn.

Og begrensningene rundt forflytning, og mengde, og hva vi gjør med den når vi finner den, det finner vi en løsning på. Vi trenger bare å vite mer, mye mer, for ennå vet vi ikke nok. Til å slutte, slutte å bruke så mye plast, for vi trenger den jo.

Så vi har ikke et valg, sier vi. Vi må velge demokratiet. Og da må vi fortsette å forbruke. For bare da kan vi vokse, og det må vi, for uten vekst ryker demokratiet.

Men vi skjønner det jo, at vi velger vekst fremfor korallrev, hytter fremfor fugler, kjøtt fremfor Amazonas, mer olje fremfor vinter. Men fordi vi ikke ser noen annen løsning, fordi ingen tror på en verden der man deler godene, en verden uten grådighet, så halter vi videre.

For heller ikke vi, som egentlig ville velge korallrev og fugler og Amazonas og vinter, heller ikke vi ser hvordan det skal gå til. Og dissonansen vokser. Og vokser. Og vokser.

Men det sier vi ikke, for positivitet er en dyd.

Og hvorfor snakke om noe man ikke har en løsning på?