Vi mangler viljen til å utjevne forskjellene

Vi kjørte forbi en gammel boligblokk. Den var slitt, men tydelig full av liv. Jeg tenkte på alle som bor der, familier, barn, eldre, folk som står opp tidlig og jobber hardt, men likevel må snu på krona for å få det til å gå rundt.

Bare noen hundre meter lenger ned i veien ble alt annerledes. Plutselig sto de store husene der, store hager, dyre biler, hus så enorme at det sikkert kunne bodd en hel blokk med folk der. Men i realiteten bor det kanskje bare en familie.

Da slo det meg hvor store forskjeller vi egentlig har. Midt i et av verdens rikeste land.

Jeg sier ikke at alle skal bo likt eller ha det samme. Folk skal få bruke pengene sine som de vil. Men når forskjellene blir så store at folk må velge mellom mat og strøm, mens andre kjøper sin tredje hytte, da er det noe galt.

Vi liker å tro at Norge er rettferdig, men det er vi ikke. Vi er et av verdens rikeste land, men samtidig har vi barn som vokser opp i fattigdom. Vi har studenter som ikke finner et sted å bo fordi det er enten alt er for dyrt eller ikke nok studentboliger. Vi har folk som jobber fullt, men fortsatt ikke har råd til en vanlig hverdag.

Forskjellene i Norge er ikke tilfeldige. De kommer av valg vi tar og valg politikerne tar. Når man kutter skattene til de rikeste, svekker fagforeningene og lar boligmarkedet styre seg selv, da øker ulikhetene.

Vi har råd til å gjøre det annerledes. Norge har pengene, ressursene og muligheten til å utjevne forskjellene. Men vi mangler viljen.

Jeg tror vi må slutte å si at "sånn er det bare". For sånn trenger det ikke å være. Vi kunne hatt et samfunn der ingen vokser opp i fattigdom, der alle har råd til å bo, og der forskjellene ikke er så store at man kan se dem bare ved å ta bussen hjem.

Verden er urettferdig, ja, men her i Norge har vi faktisk muligheten til å gjøre den litt mer rettferdig. Vi må bare bestemme oss for å bruke den.