Vi trenger en ny jul

Vi glemmer det noen ganger, men julen ble født inn i en verden som var på sitt kaldeste. Det var en tid der natten kom tidlig, der frosten satte seg i vegger og knokler, og der overlevelse var et samarbeid, ikke et sololøp. Mennesker delte fordi de måtte. Varme, mat, ly.

Gavene var ikke symboleffekter, men livsviktige utvekslinger av det lille man eide. Julen ble en feiring av den grunnleggende erkjennelsen: Ingen av oss klarer oss alene når det blir mørkt.

Så kom historien til oss. Og i generasjoner har vi båret den videre, om barnet som ble født i det usikre, om foreldrene som lette etter ly, om mennesker som åpnet døren når alt annet var stengt.

Julens kjerne er ikke pyntet, ikke polert, ikke pakket inn. Den er enkel, nesten skamløst enkel: Gi det som mangler mest.

Den gangen var det varme. I dag er det nærhet.

Hardere fronter

Norge i 2025 er et land der vi har lyddempende vegger, men fellesskapet som en gang fylte rommene er blitt tynnere. Vi har teknologien til å være nær hverandre hele tiden, men vi bruker den som en bro mellom rom, ikke mellom mennesker. Vi har aldri har hatt mer, og samtidig har vi begynt å tære på det viktigste.

Det offentlige ordskiftet er preget av sterke menn og høye stemmer. Polariseringens språk sniker seg inn i hverdagen vår. Frontene hardner, selv når temaene er myke. Det har blitt vanskeligere å være uenig uten å miste noe av verdigheten. Og etter pandemien, den lange, tause avstanden som få av oss egentlig har forstått at vi fortsatt bærer, har vi fortsatt ikke helt funnet tilbake til hverandre.

Vi er slitne. Oppmerksomheten vår er fragmentert. Temperaturen i samtalene våre er blitt enten for høy eller for lav. Vi savner noe, uten at vi helt klarer å si hva.

Julen minner oss på det vi glemte

For julen kom til en verden der mennesker manglet konkret varme. I dag mangler vi en annen varme, den som gjør at vi tåler hverandre. Den som gjør at vi stopper opp i to minutter og spør: «Hvordan går det egentlig?»

Den som lar oss holde en annens uro uten å måtte fikse den. Den som gjør at vi våger å være sårbare når vi trenger det, og til stede når noen andre gjør det.

Det er dette Norge mangler nå. Ikke nye mobiltelefoner. Ikke dyrere gaver. Ikke mer lys på fasadene. Vi mangler tid til å være med hverandre.

Ikke effektiv tid. Ikke kalenderstyrt tid.
Men tid der vi er villige til å være tilgjengelige som mennesker.

En rik nasjon med fattige øyeblikk

Vi har blitt rike på ting, men fattige på tilstedeværelse. Vi er profesjonelle, produktive, målrettede, men sjeldnere rolige, sjeldnere åpne. Vi bruker ord i det offentlige rom som kirurgiske redskaper, noen ganger presise, andre ganger som våpen. Vi hakker på hverandre som om poenget er å vinne, ikke å forstå.

Julen spør oss forsiktig: Hva er det egentlig vi holder på med?

Når jeg møter mennesker i klinikken som har opplevd tap, sykdom eller store livsbrudd, er det én setning som går igjen: «Jeg savner bare å ikke være alene med det.»

De ønsker seg ikke flere råd. De ønsker ikke flere løsninger.
De ønsker at noen setter seg ned, blir litt, og tåler de få minuttene det tar før masken faller. Det er tid som helbreder. Det er tid som bærer. Tid er vår tids varme.

Et moderne julebudskap, til oss alle

Så hva betyr julen i dag, i et samfunn som aldri har hatt mer av alt, bortsett fra det som betyr noe?

Det betyr dette:

Gi det du har minst av, ikke mest av.
Gi oppmerksomhet i stedet for ting.
Gi egen tilstedeværelse i stedet for perfeksjon.
Gi varmen din til mennesker som har begynt å tro at de må klare alt alene.
Gi tiden din til noen som har sluttet å be om den.

Vi lever i et land som mater oss med inntrykk, men som sulter oss på nærhet.
Derfor trenger vi en ny form for julegave: mellommenneskelig tid.

Tiden du bruker på å ringe den som kanskje ikke forventer det.
Tiden du setter av til barna dine uten en telefon i hånden.
Tiden du gir til partneren din når dere egentlig er for slitne.
Tiden du lar naboen få låne når han står alene i sin egen vinter.

Vi tror vi ikke har tid. Men sannheten er:
Vi har tid. Vi bare deler den ikke lenger.

Vi kan begynne nå

Denne julen trenger ikke mer glitter. Den trenger flere åpne dører.
Den trenger ikke flere klikk. Den trenger flere blikk.
Den trenger ikke flere presanger. Den trenger nærvær.

Det sies at da julen kom til verden, var himmelen klar og bakken frossen. Det var et mørke ingen kunne bære alene. Men mennesker fant hverandre, og delte det lille de hadde. Det var starten på noe som har overlevd i to tusen år.

Kanskje det er vår tur nå.
Å skape en jul som varer lenger enn desember.
Å gi det som mangler i landet vårt:
Varme, oppmerksomhet og tid.

Det er alt.

Og det er mer enn nok.