Vi trenger ikke å debattere hvorvidt kvinner blir voldtatt av jordmødre i Norge

Et barns rett til liv må alltid veie tyngre enn en voksens rett til å føde på egne premisser, skriver Kaveh Rashidi. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Vi må tilbake til kjernen: Hvordan hindrer vi at barn dør fordi foreldre velger å føde uten helsepersonell?

Jeg skrev i VG at planlagte uassisterte hjemmefødsler burde forbys. Dagen etter satt jeg på Dagsnytt 18 og måtte forsvare at sykehus er tryggere enn stuegulvet, og ble møtt med historier om voldtekt under fødsel på norske fødestuer.

Siden har podkaster, kronikker og utallige innlegg på sosiale medier handlet om denne ene kvinnens utsagn om overgrep. Typisk for vår tid: Enten man debatterer kvinnehelse, kjønn eller kosthold, ender vi fort i ytterpunktene, og fakta forsvinner i støy.

Overgrep er et viktig tema, men vi trenger ikke å debattere hvorvidt kvinner blir voldtatt av jordmødre i Norge.

Forbud og straff

Heldigvis har det vært mange gode tilsvar, som har ført til at jeg har endret mening. Jeg synes ikke lenger at forbud og straff er gode ideer.

I VG-kronikken lot jeg meg rive med av sterke følelser ved tanken på at uskyldige barn dør. Men jeg innser nå at et forbud antagelig ikke vil virke. Historien viser at sterke overbevisninger ikke lar seg kneble av lovtekst. Et forbud kan til og med gjøre skade. Derfor burde man starte med en utredning av hvorvidt nye lover kan føre til mer skade enn nytte.

I tillegg er frifødsler bare et symptom på den virkelige lidelsen: En voksende mistro til helsepersonells kunnskap og metoder.

Flere skriver at kvinner velger frifødsler fordi det offentlige fødetilbudet er for dårlig. Ida Aalen viser til forskning: Flertallet av disse kvinnene ville valgt å ha jordmor hjemme med seg, om det fantes et offentlig tilbud.

Ja, så burde vi kanskje ha et tilbud om hjemmejordmor til enkelte kvinner. Akkurat som vi gir planlagte keisersnitt til kvinner som trenger det.

Men uansett hvor mange jordmødre, fødeavdelinger og ressurser vi setter inn, er det et annet, voksende problem som må anerkjennes og bekjempes: en fremvekst av en kultur der subjektive følelser trumfer objektiv kunnskap. Der erfaringer fra Youtube og Instagram er viktigere enn studier fra forskere og fagfolk. Og i dette tilfellet: Der «det naturlige» forgudes, og helsepersonell fremstilles som fiender.

Avhengige av tillit

Vi kan ikke bare forbedre fødselsomsorgen, vi må også utfordre en virkelighetsforståelse som er på avveie hos enkelte.

I flere år har jordmødre og fødselsleger advart mot en økende trend der gravide kvinner motsetter seg nødvendige undersøkelser basert på råd fra sosiale medier. Vår plikt som helsepersonell er å gi tilpasset hjelp, med samtykke, og ivareta kvinners ønsker og behov. Men da er vi helt avhengige av tilliten til pasientene.

Å føde hjemme uten assistanse er for noen blitt et hellig ritual. Akkurat som mange andre helsetrender som vokser frem i alternative miljøer. I motsetning til andre antivitenskapelige livsstilstrender kan frifødsel få dødelige konsekvenser.

Ikke alle som velger frifødsel, gjør det for å markere avstand til systemet. For noen handler det om trygghet, kontroll – og ønsket om å eie fødselsopplevelsen. Men dette er ting jordmødre er opptatt av å tilby, også på sykehusene.

Jordmødre og leger ønsker å la fødsler gå så naturlig som mulig. Vi vet at overbehandling er farlig. Vi ønsker at fødselsopplevelsen skal være optimal. Men vi trenger at kvinnene tror på oss. Så lenge vi ikke spiller på lag, er det barna som betaler prisen.

Frifødsel er ikke bare et personlig valg

Noen hevder at frifødsel er et lite problem, og at vi heller bør fokusere på andre sider av fødsels- og barselhelse. Men vi må kunne kjempe for flere saker på én gang. Direktøren i Statens helsetilsyn, Sjur Lehmann, sier til NRK at «vi er kjent med tilfeller av uassistert hjemmefødsel hvor det har endt svært dårlig». Og kanskje enda mer alvorlig: «Vi har ingen oversikt over alle frifødsler.»

Fravær av statistikk betyr ikke fravær av et problem – men fravær av kontroll.

Andre skriver at et lovforbud som overstyrer kvinnens kroppslige autonomi, er uetisk. Jeg mener det er mer uetisk å utsette barn for livsfare.

Frihetsfrarøvelse for voksne, til fordel for barnets beste, finnes allerede i loven. For eksempel i Helsepersonellovens paragraf 10-3, som åpner for å tvangsinnlegge gravide med rusproblemer frem til fødsel. Det er forferdelig, men også nødvendig.

Andre beskriver at uassisterte fødsler også skjer ved uhell, og at loven ikke skal straffe uskyldige.

«Det skjedde altså 290 uplanlagte fødsler utenfor sykehuset dette året», skriver Synnøve Vereide Trampe i sin kommentar i Aftenposten. Men det har aldri vært mitt forslag å lage en lov som treffer så bredt. Hvis loven rammer uskyldige, skal den selvsagt ikke innføres.

Kanskje finnes det en juridisk mellomløsning, for eksempel en meldeplikt for dem som fatter mistanke om planlagt frifødsel. Slik kan hjelpeapparatet gripe inn før fødselen og finne et kompromiss med dem som vurderer frifødsel.

Det optimale hadde vært om kunnskapen økte i befolkningen. Men vi lever i feilinformasjonens tidsalder, så det blir for enkelt å vente på at alle skal «bli smarte nok» til å stole på helsemyndighetenes kunnskap.

Forståelse for det uforståelige

Frifødsel rommer mange historier, håp og sårbarheter. Det er viktig å lytte til dem som er blitt traumatisert av sykehuset, har overdreven tro på egen fødekraft, eller opplever at fødeavdelingene ikke tilpasser fødslene etter deres behov.

Men disse årsakene er ikke tilstrekkelige til å velge frifødsel og frarøve barn livsnødvendig helsehjelp. Vi må møte kvinners ønsker med forståelse, men ikke berettige dem.

Jeg har ikke fasiten, men lovendringer kan være en del av løsningen. Når barns liv står på spill, er det ikke radikalt å vurdere lovverk – det er ansvarlig. Å avvise lovens potensial er like naivt som mitt opprinnelige forslag om forbud.

I et liberale samfunn skal vi ha mest mulig valgfrihet. Men frihet har grenser. Et barns rett til liv må alltid veie tyngre enn en voksens rett til å føde på egne premisser. Ingen løsning bør presses gjennom med makt, men ingen problemer løses ved å lukke øynene heller.