Vi trenger ikke hverandre

Vi har blitt så selvstendige at vi ikke trenger hverandre lenger.

Du kan leve et helt liv uten å trenge andre mennesker. Alt ligger til rette for det. Du har ditt eget hjem, din egen mat og dine egne ting. Garasjen er full av utstyr. Telefonen fikser resten. Hvis noe går galt, finnes det et system som tar imot deg.

Du trenger ikke naboen. Du trenger ikke å banke på døra til noen. Det høres ut som frihet. Men jeg er ikke sikker på om det bare er det. Vi mister hverandre uten å merke det.

Jeg vokste opp i Somalia i et hjem uten kjøleskap, uten komfyr og uten TV. Vi hadde lite, og det var synlig. Men det var ikke det som betydde mest. Det lille som fantes, ble delt.

Hvis én hadde noe, så hadde alle. Det var bare sånn vi levde. Fellesskapet var ikke noe vi snakket om. Det bare var der. Ingen kunne trekke seg unna, og ingen kunne forsvinne uten at noen merket det.

Da jeg kom til Norge, var det én ting som traff meg med en gang: stillheten.

Folk var opptatt av sitt. Det var vanskelig å komme i kontakt. Jeg husker jeg satt på bussen, omgitt av mennesker, og det var helt stille. Ingen snakket. Ingen så opp. Det føltes nesten uvirkelig.

I starten var det tungt. Nesten ubehagelig. Men etter hvert skjedde det noe. Jeg ble en del av det selv. Jeg begynte å snakke mindre, tok mindre kontakt og ble mer stille.

I Norge er vi gode til å klare oss selv. Ikke bare praktisk, men også sosialt. Vi lærer at vi ikke skal være til bry, at vi ikke skal trenge for mye, og at det er best å ordne ting selv. Samtidig vet vi at hvis noe virkelig skjer, så er systemet der. Staten fikser det.

Kanskje er det nettopp derfor det blir så stille.

Du kan gå gjennom en hel dag uten å snakke med noen, handle uten et ord og ordne livet ditt fra en skjerm. Alt fungerer. Men noe mangler. For det er i de små samtalene ting skjer. Det er der relasjoner begynner. Det er der du blir sett. Når de forsvinner, blir det stillere. Og i den stillheten er det lettere å bli alene.

Vi snakker mindre med hverandre, og prøver å fikse det i etterkant.

Lager kampanjer mot ensomhet, setter i gang tiltak og organiserer hjelp gjennom blant annet Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Det er viktig arbeid. Men det reiser et spørsmål vi ikke liker å stille: Kan vi egentlig outsource oss ut av problemer vi selv har vært med på å skape? For samtidig fortsetter vi å dyrke det samme idealet.

Når snakket du sist med noen du ikke måtte snakke med? Når man ikke får det til i et land der alt ligger til rette, er det lett å tro at det er en selv det er noe galt med. Men kanskje er det ikke det.

Kanskje har vi blitt så gode til å klare oss alene, at vi har gjort det mulig å miste hverandre uten å merke det. For vi er ikke laget for å leve sånn. Vi er laget for å høre til, for å bli sett og for å trenge hverandre litt.

Spørsmålet er ikke bare hva du har. Spørsmålet er hvem som merker det hvis du forsvinner. Og om noen gjør det i tide.