Virkelighetens «Miss Sophie»

3 hours ago 2



Nordmenn og svensker har i årevis samlet seg foran fjernsynsapparatene på henholdsvis lille julaften og nyttårsaften (og mange på begge kveldene) for å more seg over en fjernsynssketsj som ble spilt inn i 1963.

En scene fra «Grevinnen og hovmesteren», som har vært vist på NRK hvert år siden 1980. Foto: Skjermdump fra NRK.no

Sketsjen om «Grevinnen og hovmesteren» er morsom, og samtidig tragisk fortelling om en ensom, gammel kvinne som tror hun holder selskap på nyttårsaften, og om butleren hennes, som lar henne leve i illusjonen. Denne fortellingen har en parallell i virkeligheten. Hun het prinsesse Charlotte av Belgia, og var i noen få år i sin ungdom keiserinne av Mexico.

Prinsesse Charlotte av Belgia ble født i 1840, som datter av landets da nylig utnevnte konge Leopold I. Bare 17 år gammel giftet hun seg med den åtte år eldre prins Maximilian av Østerrike-Ungarn. Han tilhørte et av de eldste fyrstehusene i Europa, nemlig familien Habsburg. Hans bror var keiser Franz Josef.

I motsetning til sin politisk sett nokså reaksjonære bror, hadde prins Maximilian forholdsvis liberale, politiske standpunkter. Samme år som han giftet seg, var han blitt utnevnt til visekonge av fyrstedømmet Lombardia-Venezia, var en del av det habsburgske riket. Men på grunn av hans liberale politikk, avsatte keiseren ham to år senere.

Det virker ikke umiddelbart selvsagt at en østerriksk prins skulle ende som keiser i et mellomamerikansk land. Men faktum er at så vel Haiti som Brasil og Mexico valgte keiserdømmet som styreform etter å ha frigjort seg fra sine europeiske kolonimakter på begynnelsen av 1820-tallet. Og selv om den første meksikanske keiseren bare satt ved makten et års tid før han ble styrtet og landet ble republikk, eksisterte det et monarkistisk, politisk miljø i landet.

I 1859, samme år som broren avsatte ham som visekonge, fikk Maximilian et tilbud fra dette partiet om å bli keiser i Mexico. I første omgang takket han nei, men da tilbudet ble gjentatt noen år senere, denne gangen som følge av den franske, selvoppnevnte keiser Napoleon III sin intervenering i Mexico, takket han ja.

I mai 1864 gikk det nye keiserparet i land i Santa Cruz i Mexico. Siden keiserparet var barnløse, adopterte de sønnesønnen til den første keiseren i landet, og gjorde ham til tronarving. Under republikken var det innført flere liberale lover i landet, med stemmerett, religionsfrihet og en jordreform. Denne politikken førte Maximilian videre, og dermed fikk han de konservative kreftene i landet mot seg. Heller ikke de radikale kreftene klarte han å vinne for seg. De samlet seg i stedet rundt nasjonalhelten Juárez, som hadde vært president, men var blitt avsatt.

Dermed brøt det ut borgerkrig.

Keiserens makt hvilte på de franske bajonetter. men i 1866 trakk den franske keiseren ut troppene sine; han trengte dem bedre hjemme i Europa. Samtidig støttet USA opprørsstyrkene til Juárez. Dermed var det bare et tidsspørsmål før keiserparet enten måtte flykte eller ville bli tatt til fange.

Keiserinne Charlotte reiste til Europa og tryglet både den franske keiseren, som hadde satt i gang det hele, og den østerrikske, som var hennes egen svoger, om hjelp. Begge avslo.

I mai 1867, nokså nøyaktig tre år etter at de gikk i land i sitt nye keiserrike, ble Maximilian tatt til fange av troppene til ex-president Juárez. Han ble stilt for krigsrett, dømt til døden og skutt 19. juni 1867, 35 år gammel. Ifølge øyenvitner førte han seg med stor verdighet på retterstedet.

Keiserinnen, som i utgangspunktet var kjent for å ha svake nerver, brøt sammen da hun fikk høre om ektemannens endelikt. Hun ble det man tidligere kalte «sinnssyk».

I hjemlandet Belgia, der broren Leopold II nå var konge, ble hun plassert i et slott som i virkeligheten var en stor, lukket avdeling for én pasient. Når hun fikk besøk, skjedde dette i et rom der det var satt opp minst 20 stoler. Enkekeiserinnen skred inn i rommet, stanset ved hver enkelt stol, hilste alvorlig på gjestene hun mente var der, før hun henvendte seg til den som faktisk var til stede.

Ved én anledning, mer enn 45 år etter at ektemannen ble skutt, skal hun ha sagt, med forundring i stemmen: - Er ikke Maximilian her?

Da hun døde i 1927, 86 år gammel, hadde store og dramatiske ting skjedd på verdensscenen. Den første verdenskrig hadde vært. De store keiserrikene som hun kjente så godt, og hvor hennes slektninger hadde hersket, eksisterte ikke lenger: Det russiske forsvant med den kommunistiske revolusjonen, og både det tyske og det østerrikske keiserriket forsvant i dragsuget av den tapte krigen. Broren Leopold døde i 1909 og nå var nevøen Albert belgiernes konge.

I alle disse årene gikk den en gang så vakre kvinnen, som hadde vært keiserinne av Mexico, rundt i sin egen verden og snakket om kongeriker og dynastier som ikke eksisterte lenger. Det var og ble «same procedure as last year».

Read Entire Article