Går det an å tenke aktivt på sin egen død, eller døden til sine nærmeste, uten å bli lammet av det? Ja, svarer Fastlegen.
Publisert: 14.11.2025 19:26
Kortversjonen
- Fastlegen forklarer hvordan man kan forholde seg til døden uten å bli lammet av frykt. Bevissthet om dødelighet kan berike livet.
- Vi skal våge å tenke på døden og ikke skyve den unna. Dette kan føre til en mer positiv tilnærming.
- Å akseptere døden som en del av livet kan gi styrke og motivasjon, selv om det føles utfordrende.
Sammendraget er laget ved hjelp av kunstig intelligens (KI) og kvalitetssikret av Aftenpostens journalister.
Spørsmål: Jeg har levd et helt liv uten egentlig å tenke på døden. Å dø føltes fjernt og irrelevant. Som noe jeg kunne vente med å forholde meg til til jeg ble gammel. Men nylig døde en nær venn helt plutselig, og det traff meg som en murvegg.
Nå klarer jeg ikke å slutte å tenke på at livet kan ta slutt når som helst - for meg, eller for dem jeg er glad i. Hvordan skal jeg egentlig forholde meg til døden uten å bli lammet av frykt?
Fastlegen svarer:
Kondolerer. Å miste en man er glad i, er tungt. Det er ikke rart at det setter i gang vanskelige tanker hos deg. Vi lever noen ganger som om livet er uendelig, helt til vi blir minnet på at det aldri har vært det.
Tanker om døden kan være ubehagelige og skape en intens og ødeleggende frykt. Men bevisstheten om din egen dødelighet kan også berike livet ved hjelp av noen enkle tanker og idéer.
Døden gjøres usynlig for oss
Du beskriver å ha levd et liv der døden ikke har vært et tema. Slik er det for mange i vårt moderne samfunn, der døden pakkes vekk og skjules. Den er i kjelleren på sykehus, eller innerst i korridoren på institusjoner. Bak låste dører og lukkede kister.
Som Per Fugelli skrev i boken «Døden, skal vi danse?»:
«Selv på Radiumhospitalet hvor død er like vanlig som kneippbrød, er døden et ikke-ord. Det brukes bare ikke. Døden er overalt – i strålebunkeren, på operasjonsbordet, i cellegiftens dråpeteller, i vargtimen, i forskernes tabeller, i legenes tanker, i sykepleierens stemmebånd, i pasientens hjertekammer, i pårørendes hjertekiste, døden er nesten stofflig til stede – men borte!»
Kaveh Rashidi
Kaveh Rashidi er Aftenpostens fastlege og svarer på dine spørsmål om fysisk og mental helse, trening og ernæring.
Skriv til: kavehrashidi@gmail.com. Bidrag som kommer på trykk, blir anonymisert.
Hva når døden viser seg, som den har gjort for deg? Da har vi en tendens til å jobbe hardt for å legge den bak oss så fort som mulig. Vi behandler døden som noe det ikke er vits i å forholde seg til. Som en motsetning til det livet vi lever i. Men sannheten er at døden i aller høyeste grad er en del av livet til alle levende mennesker. Døden er en drivkraft og en kilde til energi. Den gir oss viljen til å gripe livet.
Men går det an å tenke aktivt på sin egen død, eller døden til sine nærmeste, uten å bli lammet av det? Ja. Ikke bare går det an, det vil styrke både deg og dine relasjoner.
Psykiateren Irvin Yalom beskriver det å tenke på døden som å stirre på solen. Det gjør vondt, og vi føler en naturlig trang til å vende blikket bort. Han mener likevel at smerten kan dempes når vi våger å vende oss mot den, i stedet for å flykte fra den. Og nettopp dette finner vi støtte for i forskningen.
Fornuft over følelser
En gruppe forskere analyserte språket som ble brukt når man snakket om døden hos mennesker som sto døden nær, for eksempel pasienter med uhelbredelig kreft eller dødsdømte. Dette ble sammenliknet med språket hos friske mennesker som forestilte seg at de snart skulle dø.
De døende snakker mer om kjærlighet, takknemlighet og relasjoner, mens de friske som bare forestilte seg døden, fokuserte mer på frykt og smerte. Jo nærmere døden var, jo mer brukte man positivt ladde ord og fjernet de negative fra måten man omtalte døden.
Poenget er ikke at døden er vakker, men at vi har en indre styrke til å møte den. Vi tilpasser oss og håndterer det overraskende godt, selv om vi på avstand vurderer det som uoverkommelig.
Hvis du ønsker å få et mer positivt forhold til døden, burde du altså ikke skyve den unna, men våge å berøre den. Start forsiktig, som å dyppe tåen i kaldt vann. Etter hvert kan du kjenne at kroppen venner seg til temperaturen, og at det ubehaget som først føltes uutholdelig, faktisk kan gi styrke. Da kan du svømme litt i det mørke vannet som er døden.
Og kanskje når du et punkt der du både aksepterer, og finner motivasjon, i at livet du får oppleve, bare er et lysglimt i et uendelig mørke. Som filosofen Epikur fra antikkens Hellas en gang spurte: Hvorfor er du redd for livet etter at du slutter å puste? Det gikk jo fint med livet før du begynte å puste.
Gå med døden
Vi lever i kropper som skal dø, men med sinn som lengter etter kontroll. Det skaper konflikt. Men du skal ikke unngå konflikten. Du skal ikke kvitte deg med tankene eller frykten, og heller ikke forsøke å hoppe over sorgen. Du burde gi døden en plass i ditt indre.
Tillat deg å tenke på sårbarheten i å være et menneske, og på vennen din som ikke var like heldig som deg. Da vil døden styrke livet ditt. I stedet for at døden lusker bak hjørnet, kan den bli en stille følgesvenn. Da kan du leve friere og roligere: ikke ved å glemme døden, men ved å la den gå ved din side.
Fastlegens podkast
Hver uke tar Kaveh Rashidi opp spørsmål fra lytterne. Om du vil høre mer om temaet i denne spalten – og enda mer – kan du lytte til ukens episode her.

12 hours ago
1












English (US)