VM 2026:  Sportsvasking uten flekkfjerner?

På pulten min ligger et skinnende ferskt hefte og smiler til meg – og gjør meg så barnslig glad og forventningsfull at det nesten er litt flaut.

Det er Paninis VM-album for 2026, som enda en gang skal fylles av klistremerker med bilder av verdens største fotballstjerner.

Dette er ikke bare noe infantilt. Den sitrende spenningen ved å åpne disse pakkene symboliserer en slags uplettet og ekte VM-glede, selv om det jo bare dreier seg om klistremerker.

All annen entusiasme over fotball-VM har i større og større glad blitt skitnet til.

Da Gianni møtte verden

Det er vanskelig å vite hva man skal forvente når Fifa-presidenten for en sjelden gangs skyld møter pressen på nært hold og i tillegg svarer på kritiske spørsmål. Det er flere år siden sist det skjedde.

Det er litt med Gianni Infantino som med Norge- man lurer på om forsvaret holder når det blir satt under ordentlig press?
Svaret etter torsdagens pressekonferanse er et slags tja. Ingen ble overbevist om hans gode intensjoner. Ingen følte de hadde fått satt ham ordentlig ut av spill. Selv da BBC spurte om han ikke er flau over egne påstånder over hvor åpent og inkluderende dette VM skulle bli, ble han tilsynelatende satt ut av fatning.

En arena for utnyttelse

VM har vært en arena for politisk utnyttelse helt siden starten. Regimet i Uruguay solte seg i glansen av å være første arrangør av verdensmesterskapet i 1930. Fire år senere utnyttet Italias fascistiske diktator Benito Mussolini arrangørrollen for alt den allerede da var verdt. Og slik har det fortsatt, i større og mindre grad.

På mange måter er det å høste politisk gevinst av verdens største underholdningsevent nærmere regelen enn unntaket.

Når vi kommer til USA i 2026 kan man også se åpenlyse indikasjoner på at dette kan betegnes som en form for «sportsvasking», som er begrepet som har blitt brukt et lite tiår.

VM bidrar nemlig på papiret til å fremstille det sittende regimet som både vellykket, mektig og, ja, inkluderende.

Det har også gitt president Trump en fredspris han lenge hadde etterlyst og vil med det kunne gi et mye bedre inntrykk av ham og hans politikk enn han egentlig har fortjent.

Kritikken som stilnet

Qatar ble utsatt for massiv kritikk i forkant av deres VM, særlig fra Vesten. Det gikk på manglende menneskerettigheter og ikke minst de skandaløse forholdene for de mange migrantarbeiderne som jobbet med å forberede VM.

Men kritikken stilnet da fotballfesten var i gang.

I stedet kom beskyldningene om doble standarder. Altså at man gikk løs på et land som var et enkelt offer, som lite og i tillegg arabisk.

Derfor har også kritikken allerede kommet om at man lar USA slippe lettere unna, tross mengder med mulige områder for kritisk søkelys, om det dreier seg om rasisme, ICE, abortlovgivning eller angrep mot andre stater i strid med folkeretten.

Her hjemme er det lett å tenke at det kritiske blikk har blitt sløret av gledestårene over norsk VM-deltagelse, kombinert med USAs makt og historie som mangeårig alliert.

Faktisk et fungerende demokrati

Men noe vesentlig mangler likevel for å betegne dette som sportsvasking, i hvert fall foreløpig. For USA er fortsatt et land og et regime som ikke trenger sportsarrangementer for å fremstille seg i et spesielt positivt lys eller kamuflere problematiske sider ved hvordan man behandler sin egen befolkning.

Dessuten er det faktisk et fungerende demokrati i det store og hele, i motsetning til eksempelvis Qatar.

Det samme gjelder for så vidt også de to andre vertsnasjonene, Mexico og Canada.

Men dette er først og fremst USAs VM. 78 av de 104 kampene spilles i landet.

Det betyr også at vi for første gang i historien opplever at vertsnasjonen for et VM i fotball i krig med et av de andre deltagerlandene.

Eller at innbyggere fra fire av deltagernasjonene er nektet innreise til en vertsnasjon.

Da blir det vanskelig å ikke la politikken overskygge deler av gleden over fotballfesten alle egentlig ønsker å nyte uforstyrret.

Denne uka tok USA opp igjen bombingen av Iran.

Coming to America

Men dette dreier seg ikke bare om USAs forhold til Iran, selv om det opptar og kommer til å prege VM så lenge Iran er med.

Det viktigste er den usikkerheten og redselen som preger hele VM-starten.

I aller siste liten måtte det iranske landslaget også bytte VM-leir. De skulle vært i Tucson i Arizona, men må nå oppholde seg i grensebyen Tijuana i Mexico helt frem til kampdag. Da flyr de tur-retur til Los Angeles, hvor de spiller sin første kamp mot New Zealand på tirsdag.

Noe annet vil ikke amerikanske myndigheter tillate.

Store deler av støtteapparatet får ikke engang være med.

Det føles i øyeblikket faktisk usikkert om Iran i det hele tatt kommer til å få spilt noen av sine VM-kamper på amerikansk jord.

Eller om noen med iransk pass får eller vil komme og støtte dem på tribunene.

Slik skal et verdensmesterskap definitivt ikke se ut.

Det samme gjelder det som nærmest fremsto som trakassering av en av Iraks spillere ved ankomst USA. Lagets egen fotograf endte til slutt med å bli sendt hjem.

Det samme gjelder Omar Artan. Dommeren fra Somalia ble først tatt inn til 11 timers avhør med immigrasjonsmyndighetene.

Så ble han sendt tilbake.

Afrikas beste dommer i 2025 fikk drømmen om å representere seg selv og sitt land i VM knust. Da han kom tilbake til Mogadishu, fikk han endelig den mottagelsen han hadde fortjent og ble hyllet som en helt.

Idrett er politikk

Ikke engang Gianni Infantino snakker lenger om at idrett og politikk ikke må blandes. Til dét er de politiske skyggene over det kommende VM altfor mørke og tunge. Hans åpningstale i Mexico inkluderte heller ikke at han kalte seg verken somalisk eller iransk, i motsetning til da han ønsket velkommen til Qatar og skulle omfavne alle minoriteter på en gang.

I stedet snakker Infantino om penger og at Fifa dobler inntektene fra forrige VM. Det betyr i praksis mer enn 110 milliarder norske kroner.

«Det er mange som ikke vet dette, men Fifa er en non-profit-organisasjon, som betyr at alle inntektene blir investert i fotballen over hele verden», som han nylig sa til den amerikanske TV-kanalen CNBC.

Med fratrekk av utgifter til fredspriser og 57 mill. i honorar til presidenten selv, selvfølgelig.

Uansett har Fifa i øyeblikket mer å hente fra USA enn motsatt. Det kan forandre seg fort.

VM kan ende som et slags burlesque-show, med den amerikanske presidenten i hovedrollen.

Er det noe denne Trump har sansen for, er det store scener. Dette er den aller største.

Samhold og sikkerhet

Men uansett hvor usmakelig et VM i USA i verste fall kan ende opp i 2026, vil vi alltid ha våre Panini-klistremerker. Italienerne har gitt verden disse små gledene helt siden VM i Mexico i 1970. I øyeblikket rives de vekk, også i alt av amerikanske kiosker.

Men snart er også denne delen av livet slik vi kjenner det over. Etter VM i 2030 er det ikke lenger Panini som gir oss de små glimtene av spenning. Da overtar amerikanske Fanatics rettighetene – etter å ha gitt non-profit-organisasjonen Fifa et tilbud de ikke kunne avslå.

Da USA, Canada og Mexico søkte om VM i 2017, var overskriftene i det 530 siders lange dokumentet «Unity», «Certainty», og «Opportunity», eller samhold, sikkerhet og mulighet på norsk.

Når VM nå starter, gjenstår bare ironien.