Ytringsfriheten står sterkt i Norge, og det skal den gjøre. Men har vi glemt at frihet også krever ansvar?
I dagens digitale samfunn ser vi at ord kan være vel så skadelige som fysiske handlinger. Likevel oppfører vi oss som om nettet er en frisone der vanlige lover og folkeskikk ikke gjelder.
Vi aksepterer ikke at folk setter seg bak rattet på en bil uten sertifikat. Vi godtar ikke at naboen bygger en garasje uten løyve, eller at folk drikker seg fulle og lager kvalme på offentlig plass. Vi har lover mot å slå ned naboen, og vi har strenge straffer for kjøring i ruspåvirket tilstand. Alt dette er reguleringer vi har innført fordi vi vet at handlingene kan skade andre.
Hvorfor er det da fritt frem på nett?
Bak skjermene sitter de såkalte «tøffingene» på gutterommet. Folk som aldri ville turt å si et pip ansikt til ansikt med den de hetser, lirer av seg de groveste fornærmelser i kommentarfeltet. De gjemmer seg bak anonymitet og avstand, og bruker ord som våpen.
Sannheten er brutal: Man kan faktisk ta livet av mennesker med ord. Mobbing, uthenging og konstant netthets ødelegger psyken til både unge og voksne. Likevel sitter vi på sidelinjen og ser på at dette skjer, ofte med argumentet om at «alle må få si sin mening».
La ut dette bildet. Da rant de hatske kommentarene inn.
Men ytringsfrihet er ikke det samme som mobbefrihet. Hvis vi må ha bevis på kompetanse og skikkethet for å føre en bil, hvorfor krever vi ikke det samme for å delta i den digitale samfunnsdebatten?
Kanskje er tiden inne for å diskutere om vi trenger en «lapp» for internett. En form for verifisering eller obligatorisk opplæring i digital dannelse som gjør at man må stå til ansvar for det man taster. Hvis du ikke kan oppføre deg som folk, har du kanskje ikke noe på veien å gjøre – og kanskje heller ikke i kommentarfeltet.
Vi kan ikke fortsette å la ord drepe, mens vi ser en annen vei i ytringsfrihetens navn.










English (US)