Autoritære regimer forstår verdien av å kontrollere politiet

For en generasjon siden var politimesteren en synlig og kjent figur. I mange norske byer visste folk hvem politimesteren var; ikke bare som administrator, men som moralsk leder og trygg stemme i lokalsamfunnet. Den tiden er forbi, skriver innsenderen. På bildet er politimester i Oslo, Ida Melbo Øystese. (Foto: Fredrik Varfjell / NTB)

KRONIKK: I en tid med krig, hybride trusler og økende autoritære tendenser må politiledelse handle om mer enn administrasjon. Den må være et vern om rettsstaten og om tilliten som bærer demokratiet.

Over hele Europa står politiet ved et veiskille - både som samfunnsinstitusjon og demokratisk symbol. 

Vi lever i en tid preget av hybride trusler, krig i Europa, økende ekstremisme og en merkbar glidning mot autoritære tendenser. Den liberale verdensordenen er under press, og en ny verdensorden er i ferd med å vokse frem (Neumann, 2025). Demokratiets verdier settes på prøve, og tilliten til offentlige institusjoner er under press.

Når autoritære ledere ønsker å styrke sin makt, begynner de nesten alltid med å ta kontroll over de institusjonene som forvalter statens makt: etterretningstjenestene, forsvaret og politiet. Når demokratiet svekkes, er det nettopp disse institusjonene som først kommer under politisk press.

Politiet er samtidig en del av landets totale forsvarsevne – ikke bare i tradisjonell sikkerhetsforstand, men som en demokratisk beredskap. Et tillitsbasert og verdibevisst politi utgjør en sentral del av samfunnets motstandskraft. Derfor er ledelse i politiet ikke bare et spørsmål om administrasjon og styring. Det er et spørsmål om demokrati.

Fra lokale ledere til byråkrater i uniform

For en generasjon siden var politimesteren en synlig og kjent figur. I mange norske byer visste folk hvem politimesteren var; ikke bare som administrator, men som moralsk leder og trygg stemme i lokalsamfunnet. Den tiden er forbi. 

De siste tiårene har politiledere blitt mer som konsernsjefer. De er opptatt av strategier, rapportering og måloppnåelse, og forholder seg primært til direktorat og departement. De ser oppover i systemet, ikke utover mot samfunnet.

Dette er ikke unikt for Norge. Over hele Europa har reformer inspirert av New Public Management ført til mer sentralisering, mindre autonomi og mer byråkrati. Politiledere styrer systemer – men representerer i mindre grad verdier.

Når ledelse blir administrasjon, mister politiet noe avgjørende: den menneskelige forbindelsen til lokalsamfunnet. Et politi som kun kommuniserer gjennom pressemeldinger og budsjettrapporter, mister sin evne til å være en moralsk og sosial stemme. Det svekker tilliten.

Stillhetens risiko

Dagens medieklima gjør mange ledere forsiktige. Ett feil ord kan bli viralt på sekunder, og konsekvensene kan være store. Derfor velger mange stillhet. Men taushet kan være like skadelig som feiltrinn.

Når samfunnet står i kriser – enten det handler om vold, uro eller mistillit – forventer innbyggerne synlige og verdibaserte ledere. De vil se politisjefen som taler åpent, forklarer og viser ansvar. Fravær av lederskap skaper tomrom, og tomrom fylles raskt av mistillit.

Det finnes imidlertid fortsatt flere politiledere som kombinerer faglighet, synlighet og integritet. De viser at det er mulig å være både profesjonell og verdibasert – men det krever mot.

En ny og kompleks virkelighet

Politiets hverdag er i dag langt mer kompleks enn for noen tiår siden. Ledere må håndtere et sammensatt risikobilde: hybride trusler som blander kriminalitet, desinformasjon og statlig aktivitet; klimaendringer som forsterker sosial og økonomisk uro; gjengkriminalitet og radikalisering; og et digitalt rom som sprer sinne og feilinformasjon med lynets hastighet.

Alt dette påvirker hvordan folk oppfatter rettferdighet og myndighet. Politiet står midt i disse spenningene og skal både sikre trygghet og verne rettigheter. Det krever mer enn styring. Det krever moralsk og verdibasert lederskap.

Innbygde spenninger i politiet

I tillegg til ytre utfordringer møter politiet også sterke indre spenninger. Som organisasjonsforskeren Marianne W. Lewis (2000) påpeker, er slike paradokser uunngåelige i komplekse organisasjoner. De handler ikke om feil, men om motsetninger mellom legitime hensyn som må balanseres.

I 2025 merkes flere slike spenninger tydelig i norsk politi. Den kanskje mest grunnleggende er gapet mellom oppgaver og ressurser – et press som påvirker både tjenestekvalitet, publikumskontakt og arbeidsbelastning.

Noen av de mest fremtredende spenningene er:

• Nærhet vs. spesialisering: Samfunnet ønsker et synlig nærpoliti, samtidig som kriminalitetsbildet krever tunge fagmiljøer og spesialister.
• Forventninger vs. kapasitet: Oppgavene øker raskere enn bemanning og økonomi.
• Tillit vs. leveranseevne: Befolkningen forventer rask respons, men kapasiteten matcher ikke alltid forventningene.
• Teknologisk utvikling vs. struktur: Kriminaliteten digitaliseres raskt, mens systemer og kompetanse henger etter.

Slike spenninger forsvinner ikke av seg selv. De krever tydelige prioriteringer, realistiske forventninger og ledere som tør å snakke åpent om dilemmaene. Når motsetninger håndteres med åpenhet og dømmekraft, kan de bli en kilde til læring, realisme og legitimitet – snarere enn frustrasjon og avmakt.

Når verden endrer seg

Den internasjonale ordenen er i endring. Krigen i Ukraina har vist hvor raskt maktbalanser kan forskyves, og hvor viktig tillit mellom stat og samfunn er når demokratiet trues. Også i Norge og Norden er det en erkjennelse av at demokratiske institusjoner må bygges nedenfra, gjennom åpenhet, integritet og ansvar.

Politiet er en del av denne beredskapen. Ikke bare som sikkerhetsorgan, men som en grunnpilar i demokratiet. Et politi som mister sin uavhengighet eller sitt etiske kompass, blir sårbart for politisk styring og for populistiske krav. Derfor er ledelse i politiet mer enn et administrativt ansvar. Det er et samfunnsoppdrag.

En demokratisk prøvestein

Autoritære regimer forstår verdien av å kontrollere politiet. Demokratier, derimot, hviler på politiledere som står imot press, og som opprettholder tillit gjennom åpenhet og rettferdighet.

I Norge har regjeringen nå nedsatt Politiets rolleutvalg for å vurdere hva slags politi landet trenger i fremtiden. Det spørsmålet kan ikke besvares uten å spørre: Hva slags ledelse trenger politiet?

Et kompetent og etisk bevisst politi er ikke bare et spørsmål om beredskap og effektivitet. Det er en bærebjelke i velferdsstaten. Uten tillit, rettferdighet og integritet mister politiet sin legitimitet – og uten legitimitet mister demokratiet en av sine viktigste voktere. 

Ledelse er et viktig brikke i det totale puslespillet Politirolleutvalget skal legge nå det skal vurdere politiets rolle og funksjon i samfunnet.

Mot til å lede

Å gjenreise den symbolske og etiske rollen til politilederen handler ikke om nostalgi. Det er en demokratisk nødvendighet. I en tid preget av uro, desinformasjon og fragmentert tillit trenger vi politiledere som kombinerer faglig dyktighet med moralsk mot – ledere som forstår at lojaliteten deres ikke først og fremst er til staten, men til rettsstaten og borgerne.

Slikt lederskap måles ikke i regneark eller resultatindikatorer. Det viser seg i nærvær, dømmekraft og viljen til å tale med integritet – også når det koster. Fremtidens politisjefer må være mer enn administratorer. De må være samfunnets og demokratiets ledere i sine roller.