2 days ago
10
Foto: Lise Åserud / NTBHvorfor får noen kriger og konflikter mye oppmerksomhet, mens andre blir glemt?
Publisert:
For mindre enn 50 minutter siden
Dette er en kommentar
Tirsdag kveld samlet en gruppe demonstranter seg utenfor Nobelkomiteens lokaler for å protestere mot tildelingen av Nobels fredspris til den venezuleanske opposisjonslederen Maria Corina Machado. «Ingen fredspris til krigshissere», var parolen. Arrangørene var et knippe organisasjoner fra norsk fredsbevegelse.
På samme tid var Machado på en farefull reise ut av sitt eget hjemland, hvor hun lever i skjul fordi regimet er etter henne.
At det demonstreres mot fredsprisen, er ikke noe nytt i seg selv. Da Etiopias kontroversielle statsminister Abiy Ahmed fikk fredsprisen i 2019, var det også demonstrasjoner. Men det var så å si bare eritreere i Norge som deltok. Norges Fredsråd – som vanligvis arrangerer fakkeltoget for vinneren, men i år ikke ønsket å gjøre det – både gratulerte og arrangerte tog for Ahmed.
Det er umulig å forstå kritikken av årets fredsprisvinner hvis man ikke har med seg fredsbevegelsens og venstresidens langvarige forhold til Latin Amerika, inkludert Venezuelas tidligere leder, Hugo Chavez.
For venstresiden handler Latin Amerika også om kamp mot imperialisme og dyp skepsis til USA.
For høyresiden har Venezuela handlet om det motsatte: om hvordan en sosialistisk revolusjon (som vanlig) endte i et undertrykkende diktatur – mens venstresiden igjen lot seg forføre. Jeg deltok selv i disse debattene som ung politiker.
Slike diskusjoner får temperatur fordi de inneholder noe vi kan trekke direkte inn i vår hjemlige ideologiske debatt.
Konfliktene er ideologisk eksporterbare.
Foto: Lise Åserud / NTBDen kalde krigen var full av slike konflikter.
Vietnam-krigen var blodig, forferdelig og brutal, men den ble også et ideologisk symbol, et oppgjør med USA-imperialisme på venstresiden, mens deler av den harde høyresiden veivet med Sør Vietnams flagg og tok med stolthet imot økenavnet Ky-gutter, etter en sørvietnamesisk general og politiker.
Israels brutale krig mot palestinerne har noe av den samme dynamikken i seg. For en del kristne er Israel Guds land som må forsvares mot sekulære hedninger på venstresiden. For andre er Israel Midtøstens eneste fungerende demokrati, en alliert av oss i Vesten. Ute på høyre fløy har noen forsøkt å ramme inn konflikten som en del av kampen mellom vestlige og islamske verdier.
For deler av venstresiden er palestinernes kamp anti-imperlisme. Israel er en kolonimakt og en forlenget arm av USAs verdensdominans.
En krig i Midtøsten blir en del av et ideologisk terreng vi kjenner fra før.
Foto: NTB / NTBJeg vil på ingen måte underkjenne grusomhetene i de nevnte krigene, og jeg vil heller ikke underkjenne verdien og styrken i engasjementet rundt dem.
Mitt poeng er ganske enkelt: Når konflikter ikke passer inn i vår ideologiske ramme, får de mindre oppmerksomhet. Selv om de er like grusomme og blodige.
Akkurat nå pågår en borgerkrig i Sudan mellom to fraksjoner fra et militærkupp i 2021. Den ene parten er regjeringsstyrkene, den den andre den paramilitære gruppen RSF, som vokste ut av militsen Janjaweed som terroriserte befolkingen i provinsen Darfur på begynnelsen av 2000-tallet.
Millioner av mennesker er på flukt, anslagene er at minst 150 000 mennesker er drept, titalls millioner trues av sultkatastrofe (som blir verre på grunn av kutt i humanitær bistand).
Foto: EBRAHIM HAMID / AFP / NTBBakgrunnen for konflikten er komplisert. Sudan har vært herjet av krig og uro i tiår (Sør Sudan ble en egen stat i 2011).
Det kan være mange årsaker til at Sudans blodige borgerkrig ikke får samme oppmerksomhet som andre kriger. En årsak er, tror jeg, at den ikke kan eksporteres ideologisk.
Krigen speiler ikke våre egne politiske skillelinjer og debatter. Vi klarer ikke å ramme den inn en større debatt om sosialisme mot imperialisme eller undertrykkelse mot frihet.
Borgerkrigen i Sudan bare er. Blodig og grufull. Langt borte.
English (US)