«Det fremstår helt malplassert»

Snart 15 år etter terrorangrepet 22. juli står det første byggetrinnet av det nye regjeringskvartalet klart.

I disse dager er det hektisk aktivitet på Hammersborg: Nærmere 2000 ansatte fra ulike departementer flytter inn i både flunkende nye og rehabiliterte gamle lokaler.

I uterommene, i inngangspartier, i vrimleområder, kantiner og kafeer, så vel som korridorer og møterom monteres nå ulike typer kunstverk.

Både verk som var del av det gamle regjeringsanlegget, og som har gjennomlevd skiftende regjeringer, for ikke å snakke om den dramatiske eksplosjonen i 2011.

Men også flunkende nye verk spesialbestilt for det nye regjeringskvartalet. Dette er et av de største byggeprosjektene i Norge noensinne.

At også KORO sine kunstbudsjetter overskrider det meste annet i etatens snart 50 år lange historie, er slik sett ingen overraskelse, men det er helt klart egnet til å skru opp forventningene.

Gammelt og nytt

Etter å ha blitt sluset gjennom et omfattende sikkerhetsopplegg er Outi Pieskis monumentalarbeid det første som møter pressekorpset i det store atriet i A-blokka.

Selv om mange av oss har studert dette verket nøye både på bilde og slik det skinner igjennom nybyggets glassfasade, er det sterkt å stå i rommet og stirre opp på dette enorme kvinneportrettet laget av sammenføyde bjørkespiler.

NYTT: Det monumentale portrettet «AAhkA» skinner igjennom den nylig ferdigstilte A-blokken. Her tar kunstneren utgangspunkt i samisk kosmologi og mytologi, der «Aahka» refererer til kvinnelige åndevesener eller formødre knyttet til jorden. Rent formmessig er det en merkverdig brytning i uttrykket mellom flateskildring og noe tredimensjonalt. Se hvordan ansiktet liksom er fremstilt i et rom, mens staven hun holder befinner seg i flaten.

Foto: Niklas Hart / KORO

Verket som viser en kvinne med samisk hornlue, har en formmessig stramhet, og en underlig brytning mellom noe flatt og noe tredimensjonalt.

Et annet verk som fascinerer meg er Elise Storsveens tekstil skapt av sammensydde remser vevet på brikkevev.

Dette er estetisk og konseptuelt slitesterkt. Her tror jeg man kan gå forbi hver eneste dag i et år og stadig oppdage nye, interessante detaljer.

DETALJERT: Elise Storsveens nye verk «KYSMIK» i inngangspartiet til Statsministerens kontor i D-blokka.

Foto: Niklas Hart / KORO

Jeg liker den litt forvirrende estetikken: Kombinasjonen av noe som minner om fotballskjerf og vevede bunadsbelter. Her fletter hun også inn tekst, men verket bevarer likevel en åpenhet som inviterer til ulike tolkninger.

Blant annet dukker runeinnskriften «Kyss meg» opp mange steder, blant hender, og mønstre dannet av myke avrundede former som har noe vulvaaktig ved seg.

Elise Storsveen sier selv at hun har lagt inn mange slike omsorgssymboler i verket sitt.

Mesteparten av kunsten i regjeringskvartalet er verk som allerede fantes i departementenes kunstsamling, og som i mange tilfeller kun har fått en ny plassering.

Der vi vandrer gjennom ulike ganger og korridorer ser vi verk av Håkon Bleken, Herman Hebler, Ludvig Eikaas, Marianne Heske og mange, mange andre.

Utsmykking av uterommet

Både gamle og nye verk er også kommet på plass i uterommene.

Det folkekjære «Fiskerne» av Pablo Picasso og Carl Nesjar fra 1970, som i sin tid prydet naturbetongveggen i den nå revede y-blokka, har fått en ny plassering over VIP-inngangen i A-blokka.

Det er ingenting ved det transparente glassbygget som forholder seg til dette massive betongkunstverket.

Sammenligning av to bilder

Før

Etter

«FISKERNE»: Verket er plassert helt i hjørnet av dette vektløse krystallinske glasshuset og fremstår som hentet ut av en annen sammenheng – slik det også er. Men selve motivet er jo fremragende!

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB / Niklas Hart / KORO

Det fremstår helt malplassert, og som fullstendig tatt ut av sin sammenheng – slik det jo også er.

Johan Nygaardsvolds plass er også preget av et helt nytt stedsspesifikt verk: «Sebastia», skapt av palestinsk-norske Jumana Manna.

Det er et enormt stort «bygulv» utformet som en mosaikk eller kollasj av resirkulert stein samlet inn fra kommuner over hele landet, som et vakkert bilde på samling av nasjonen i demokratiets sentrum.

«SEBASTIA»: Bestillingsverk av norsk-palestinske Jumana Manna. Tross de enorme dimensjonene er det noe lavmælt ved verket. Her er det et flott spill mellom ulike farger, former og størrelser! Men ovenfra synes jeg det ville fungert bedre hvis det hadde en klar avslutning istedenfor disse «fillete» kantene, som gjør det litt kaotisk.

Foto: Niklas Hart / KORO

Når jeg står på plassen ser jeg hvor praktfullt dette gulvet er med sine materialkontraster og farge-og formvariasjoner, men sett fra høyt oppe i bygningen bakenfor, fungerer det ikke fullt så godt.

Helheten blir litt for kaotisk når alle formelementene og fargene felles inn i den allerede dekorerte plassen.

Utfordring og inspirasjon

Etter to og en halv times vandring gjennom saler og ganger er jeg fullstendig svimmel og utmattet, men tross alt nokså fornøyd med Koro sin samlede innsats.

I et så stort utsmykningsprosjekt som dette vil det selvsagt alltid være en hel del ting man tenker kunne vært gjort annerledes.

Mari Slaattelid er en nestor innen norsk maleri. Men dette er en ganske slapp Warhol-parafrase, fargene fungerer ikke så godt. Særlig den rosa skingrer ubehagelig mot de andre. Men må ting falle til ro, skal ikke kunst være forstyrrende og igangsettende? Ikke nødvendigvis i det offentlige rom. Da er det også viktig at man ikke sliter ut de som er på jobb.

Foto: Niklas Hart / KORO

Jeg synes det er litt synd at flere av våre store kunstnere ikke får vist seg fra sin aller beste side: Det gjelder for eksempel det flunkende nye veggmaleriet til Mari Slaattelid, som jeg må innrømme at jeg opplevde som en skuffelse.

Akkurat slike bestillingsverk er det jo litt krevende for en kurator å påvirke utformingen av, så det som er mer kritikkverdig er at de har valgt et såpass svakt verk av den ruvende bildekunstneren Irma Salo Jæger.

Dette er virkelig ikke blant hennes beste arbeider.

Men selv om ikke alt treffer like sterkt, opplever jeg nok at regjeringsapparatet har fått sin kunst som kan inspirere og utfordre dem i det hverdagslige slitet med å drive nasjonen Norge fremover.