«Et mareritt man ikke vil våkne fra»

«Jeg er redd», klynkes det bak meg minuttet før gudfedrene av svartmetallen, norske Mayhem, entrer The Moonlight Stage i regi av årets Tons of Rock.

På selve scenen er høye steinaktige statuer på søyler, et inngjerdet trommesett og ulike platåer der medlemmene skal stå plassert. Det er stille før stormen.

I det åpningslåten «Realm of Endless Misery» fra 2026-albumet «Liturgy of Death» braker løs, vekkes hele scenen til live med et backdrop preget av flammer og alle slags uhyggelige bilder tatt rett ut av et mareritt.

Frykten som ble uttrykt bare minuttet tidligere er legitim. Vokalist Attila Csihar er ikledd et pavekostyme fra helvete og musikken som dundrer ut over teltscenen er tatt rett ut fra samme sted.

Skal være litt jævlig

Siden Mayhem startet opp i 1984 har det aldri vært noen overraskelse at musikken de skaper er skummel, bråkete, gjennomsyret av brutalitet og mildt sagt ment for å være antikonform.

Det kom ikke som noen bombe at konserten under Tons of Rock ble en time med de seigeste gitarriffene, lynraskt trommespill og vokal polert av grus.

Samtidig var dette en time med skrekkmusikk man ikke ville vært foruten.

Mayhem er et bunnsolid svartmetallband som virkelig har tålt tidens tann. Av de originale medlemmene spiller Necrobutcher og Hellhammer bass og trommer, henholdsvis med ungdommelig raseri og energi.

Fra den «nye» garden bidrar Teloch og Ghul godt til å både gjenskape de brutale gitartonene fra den opprinnelige musikken. I tillegg er de friske pust teknikkmessig.

Det er et tydelig sonisk skille mellom klassiske låter som «View from Nihil» (2000) og de nyere, som «Life is a Corpse You Drag» (2026). Men, i liveformat og med bandets uendelige driv, gikk disse skillene nesten ubemerket forbi.

Smått merkelig

For det var ikke en konsert uten sine problemer. Til tross for at flere overganger mellom låter nesten var sømløse, var det også smertelig tydelig når det ikke fungerte.

Det er noe vanskelig å plassere Mayhem i liveformat rent sjangermessig. Svartmetall til grunn er også elementer fra speedmetal, trash og pønk tydelige.

Der «Psywar» (2014) fungerer kjempegodt som klassisk svartmetall i siste del av låten, følges den opp av «To Daimonion» (2000) som lener mer mot hardcore pønk.

Flere overganger blir plutselige, og som publikummer står man litt igjen med en følelse av at setlisten, når den ikke spiller på de gamle slagerne, er noe rotete og tilfeldig.

Lignende, smått merkelige valg, kommer i hvordan Attila Csihar bruker stemmen sin. På «Weep for Nothing» (2026) går det berg-og-dal-bane mellom dramatisk operalignende fremførelse og mer typisk fry screaming.

Lydbildet blir litt overalt, og tidvis vanskelig å forholde seg til.

Legender av god grunn

Til ingens overraskelse ble låter fra «De Mysteriis Dom Sathanas» (1994) best tatt i mot. Det skal også sies at det aldri var rolige tendenser i publikum – men energinivået under «Freezing Moon» og «From the Dark Past» var til å ta og kjenne på.

Når Mayhem så avsluttet kvelden med «Deathcrush» (1987) og live-låten «Pure Fucking Armageddon» var det ikke annet å gjøre enn å si takk og farvel. Etter disse var det absolutt ikke mer kaos å hente.

Mayhem er enda et av de røffeste svartmetallbandene. Under Tons of Rock beviste de både at de fortjener den statusen de har fått, men også den nye applausen de får.

Det er bare synd at flere smådårlige valg putter kjepper i et ellers velfungerende hjul.