«Sniker seg effektivt inn på leseren»

Noe av det siste jeg hadde trodd Finn Iunkers debutroman skulle få meg til å gjøre, var å gå rundt og nynne omkvedet på den norske folkevisen «Jeg lagde meg så silde».

Det lyder slik: «Ingen har man elsket over henne».

«Romanse» handler om kjærlighet. Tittelen kan forbindes med noe dryppende sukkersøtt, men forfatteren Finn Iunker, en anerkjent norsk dramatiker som her begår sin første roman, er ikke typen for dette.

Roman! Se!

Når Anton, bokens hovedperson, på første side ramler inn i et middagsselskap litt for sent og med en egenspikket treskje som gave til vertskapet, er det lett å tenke at dette lukter romantisk komedie.

Men nei.

Den mistanken avverges raskt i teksten. For Iunkers språk er så rent og klart, så nøkternt beskrivende at romcom-klisjeene ikke blir noe av.

DEBUT: Finn Iunker (f. 1969) er ute med sin første roman «Romanse».

Foto: Christian Tviberg / Kolon forlag

«Romanse»-språket likner heller barnet slik det møter verden. Tittelen kunne like gjerne rommet et barn som roper og peker: Roman! Se!

Men det handler altså om kjærlighet. Om Anton, midt i livet, som møter en kvinne.

Lur dramatiker

Det er et slags en til en-forhold mellom språket og verden i denne romanen. Som her, fra nevnte passasje i starten av boken:

Det er det som skjer, som fortelles. Spikke en skje? Jaså. Neie? Åkei. Er Anton andpusten etter alle trappene? Hva tenker Edle om denne skjeen hun får?

Alt som tenkes, føles eller utledes av det teksten sier, må leseren selv bidra med. Litt som i teateret, der en replikk kan romme mange hendelser eller muligheter. Det betyr ikke at det ikke ligger lassevis med emosjoner bak handlingene og beskrivelsene i «Romanse». Dramatikeren Iunker er bare lur nok til å la leseren finne ut av det selv.

Nettopp denne dramatiske kvaliteten ved språket, de rene, veldreide dialogene og de nøkterne og presise beskrivelsene, gjør at boken lodder dypt tematisk.

Elske over alt i verden

Anton fremstår som et surrehue i starten, som et utskudd i selskapet han ankommer («Du ser jo ut som et bedehus»).

Dette bildet av ham fastholdes gjennom romanen – men Anton er også Brecht-forsker, Palestina-aktivist og trearbeider på fritiden. I løpet av romanen møter han en kvinne han forelsker seg i.

Men det er ikke hun som er «det skjønneste menneske jeg noen gang hadde møtt».

20 ÅR TIDLIGERE: Den prestisjefylte Ibsenprisen ble i 2006 delt mellom Finn Iunker (bildet) og Liv Heløe. Kronprins Haakon til venstre.

Foto: Knut Falch / NTB

For det er noe Anton ikke klarer å gi slipp på. Ei som han en gang «elsket over alt i verden».

Romanse og frigjøring

Det er når det dreier seg om henne at sprekkene i skriften kommer.

Akkurat slik de nøkterne folkevisene beskriver i strofene og bryter ut i noe dypt følelsesladet i omkvedet: «Ingen har man elsket over henne». I dette ligger romansens premiss, det er dette, eller henne , som er umulig å gi slipp på.

Mellom alle trivielle detaljer som hva som ble spist hvor, og anskaffelser av sagfiler til trearbeidet, er noen nærmest overnaturlige scener tilforlatelig flettet inn i fortellingen. De er avledet av og relatert til tanken på henne.

Anton bruker mye tid på å løsrive seg og klare å være til stede i den romansen han er i akkurat nå (som ikke er med henne, men med Lina).

Skohorn på Instagram

Finn Iunker har skrevet doktorgrad om Bertolt Brecht og en kunstfaglig doktorgrad ved Kunsthøgskolen i Oslo. Alt dette figurerer i «Romanse», men som Antons arbeid.

I likhet med Anton driver også Iunker med trearbeid, og hans dramatiske produksjon tilskrives Anton i «Romanse». Hva slags virkelighetslitteratur er dette?

Tidlig i romanen sier Anton følgende: «Jeg tror jeg hadde lyst til å bli hovedpersonen i min egen fortelling.»

Iunkers Anton har tydelige likheter med den offentlige utgaven av ham selv. Iunker rister i fordommer og virkelighetsoppfatninger med dette grepet.

For det handler om Anton, om Iunker lager aldri så fine skohorn på Instagram. Det er bare så lett å la seg lede, tilforlatelig detaljrikt og hverdagsnært som det er.

Hvem elsker Anton?

Får de elskende hverandre til slutt?

Iunker skriver frem romanser i endring og viser samtidig at kjærlighet koster. Det nesten komisk ærlige («jeg satt og surret på mobilen») og klumsete («jeg gikk og dinglet») skaper en troverdighet som gjør at de dype romantiske bekjennelsene (som «jeg en gang elsket over alt i verden») får en sterk virkning.

Språket er en kald fisk. Men i understrømmene flyter romansen i Finn Iunkers smarte, veldreide og på sitt eget vis romantiske debutroman.