«Verdt å bruke konsentrasjonskraft på denne utstillingen»

9 hours ago 5

Det var det lille trehuset som sto i fokus for arkitekt Wenche Selmer. Her fant hun sine vakre løsninger i møtepunktet mellom det nødvendige og det tilstrekkelige.

I dag er hytter gjerne ensbetydende med store arealer, varmekabler i gulvet, luksuskjøkken, boblebad, badstue og dobbeltgarasje.

Men i Selmers asketiske funksjonalisme er det noe befriende nøkternt.

En kvinne og en mann sitter ved et skrivebord med bokhyller i bakgrunnen. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

I sommer kan vi gjøre oss kjent med hennes arkitektur i Nasjonalmuseets utstilling «Hva kan du unnvære?».

Vakkert og stillferdig

Utstillingen innleder med tegnebordet som fysisk objekt, slik at vi kommer nær den arkitektoniske hverdagspraksisen – før datamaskinen for alvor gjorde sitt inntog.

Andreas Harvik / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

I Wenche Selmers glansdager var de viktigste arbeidsverktøyene fortsatt et romslig bord, rikelig med papir, en god arbeidslampe, penn, blyant og linjal.

Det er spennende å vandre gjennom Selmers produksjon.

I utstillingen følger vi henne gjennom en omfattende tidslinje bygget opp av alt fra prosesstegninger til presentasjonsplansjer, fotografier og tekster.

Det Wenche Selmer skapte var aldri selvhevdende eller spektakulært, men gjennomført enkelt og slitesterkt. Hun ville nettopp ikke at hennes hus skulle være prangende.

Gjennom hele karrieren var hun opptatt av å skape bygninger som var tilpasset terrenget. Hun kunne felle litt av berget inn i hytteveggen, eller integrere en stor stein.

Hun overnattet gjerne i sovepose på byggetomten før hun begynte å tegne, for å få en opplevelse av stedet; både terrengets naturlige kvaliteter, men også ting som vindretning og lysforhold.

Fullskala hytte i utstillingen

Husene Selmer skapte var stort sett små, ofte rundt 30–50 kvm, med effektive planløsninger.

Hun utnyttet hver centimeter med spesialformgitte møbler, skyvedører og åpne fellesrom, uten unødvendige ganger.

Det er et veldig godt grep fra Nasjonalmuseets side at de har rekonstruert en fullskala versjon av en av hennes hytter.

Her kan vi faktisk gå fysisk inn, klatre opp i andre etasje, legge oss på en seng og virkelig kjenne på romfølelsen, noe som gir oss en mye nærmere opplevelse av arkitekturen hennes enn om vi bare så tegninger og fotografier.

Jeg liker også at museet denne gangen har valgt en såpass lavmælt utstillingsdesign, helt i tråd med Wenche Selmers eget anti-ekshibisjonistiske og nøkterne prosjekt.

Bilder og tegninger er ganske enkelt hengt opp på lysbrun strie som likner slike oppslagstavler vi hadde på 1980- og 90-tallet.

Krever fordypning

Det er ikke tvil om at utstillingen krever en viss fordypning. Det er mye tekst, og det er faktisk en fordel at man tar seg tid til å lese den.

I vår skjermfokuserte virkelighet kan det for mange oppleves som tungt.

Slik utfordrer museet også vår måte å være i verden på, litt på samme vis som Selmers hytter representerer noe annet enn det voldsomme og overdådige som gjerne preger fritidsboliger i dag.