«Fest uten like»

Kampjakkene er byttet ut med røde skyggeluer tredd på bakvendt, hvite T-skjorter i 2XL og dongerishortser i akkurat passe klein lengde.

Allerede halvtimen før konsertstart er det pakket med et yngre publikum som venter spent på det som trolig ble årets høydepunkt under Tons of Rock, nemlig nu-metal bandet Limp Bizkit.

Amerikanerne startet opp i 1994, men har aldri spilt på norsk jord før. Den siste tiden har de opplevd en enorm økning i popularitet mye grunnet et ungt publikum som vil ta del i galskapen iverksatt av frontmann Fred Durst.

Scenesettingen er rimelig enkel: gigantiske høyttalere hentet fra 90-tallet og overproporsjonerte kassetter som viser band som Beastie Boys, House of Pain og Nirvana. Settingen er perfekt, og forventningene til festen som er i ferd med å starte er skyhøye.

Potensielt livsfarlig

I 20 minutter før konsertstart tikker en klokke ned fra fem minutter og hinter mot en tidlig konsertstart som aldri kommer – kveldens første langfinger til det seriøse.

Mye av det Limp Bizkit spiller på, er tull og tøys og ungdommelig kødd. Men, om det er én ting de virkelig evner så er det å skape fest.

Allerede ved tredje låt bryter de oppmøtte ut i et organisert kaos av hopping og moshpits. «Break Stuff» er like god som den er kontroversiell. Den er ansett som hovedgrunnen til at alt ble ødelagt under Woodstock-festivalen i 1999. Bokstavelig talt.

Under Tons of Rock-konserten bygget den, og så å si alle de andre låtene, heller opp stemningen.

Selv om flere av låtene i løpet av det 90 minutter lange settet brakte høy energi og hadde potensial for å la mye gå skeis, ble konserten heller en relativt trygg ungdomsfest enn noe farlig.

Låter som «Hot Dog», «Rollin’» og «My Generation» fra albumet «Chocolate Starfish and The Hot Dog Flavored Water» (2000) gjorde at det aldri var et kjedelig øyeblikk. Festen skulle ingen ende ta.

Spiller godt på humor

For å betrygge vaktene og publikum om at alt var på stell, ble de mest intense låtene etterfulgt av rolige mellomspill. «True» av Spandau Ballet, «Tainted Love» av Soft Cell og «Your Love» av The Outfield ble blant andre brukt for å roe ned stemningen.

Dette skulle vise seg å være like viktig som morsomt, for ellers lot ikke Limp Bizkit svettekjertlene ta pause.

Kun ved The Who-coveret «Behind Blue Eyes» fikk man senket skuldrene noe, og slapp å være på konstant utkikk etter publikumssurfere og albuer i trynet.

Samtidig: Om man var på Limp Bizkit for å slappe av var man på helt feil sted. Her var det fest og uorden for alle pengene.

Limp Bizkit suger

Det er vanskelig å si hva det egentlig er med Limp Bizkit som fenger så fælt. Fred Durst er ingen god vokalist, tekstene er banale, gitarist Wes Borland er mer kreativ enn begavet. På et profesjonelt nivå er Limp Bizkit ingen musikalsk bauta.

På den andre siden vekker bandet noe grunnleggende i folk, især i live-format. Gjennom «Nookie» og «Full Nelson» brytes alle normer for anstendig oppførsel og man lar seg overvinne av det barnslige.

Å kollektivt gi faen i hva som forventes av en, er trolig noe vi som mennesker trenger iblant. Dét ble i hvert fall helt åpenbart under Tons of Rock-konserten.

Så tydelig ble dette at siste låt ut var en reprise av «Break Stuff». En siste gang, i ungdommelig eufori, ble hemningsløsheten skrudd til hundre.

Tårefylt, av ulike grunner

Til lyden av When In Rome sin «The Promise» avfyres fyrverkeriet, og konserten, så vel som årets utgave av Tons of Rock, er historie.

Mens noen gråter og omfavner kjæresten sin, tørker andre neseblod eller forsikrer seg om at foten faktisk ikke er knekt.

Det er vanskelig å beskrive, men av alle band så er det Limp Bizkit som står for en av de mest mellommenneskelige opplevelsene på Ekebergsletta. Dessverre måtte festen ende.