Filmanmeldelse «Mickey 17»: Dobbel trøbbel

2 months ago 12

Oppfølgeren til «Parasitt» er ingen «Parasitt».

«Mickey 17»

Med: Robert Pattinson, Naomi Ackie, Steven Yeun, Mark Ruffalo, Toni Collette

Regi: Bong Joon Ho

Premiere på kino fredag 7. mars

Science fiction / svart komedie. USA. 15 år. To timer og 19 minutter.

Mickey (Robert Pattinson) lever av å dø.

Nei altså, virkelig. Han er en fyr som har føkka opp på jordkloden, og blitt nødt til å innlede en ny «karriere» på en planet som menneskene håper å kolonisere: Nilfheim. Jobben er å være en menneskelig laboratorie-rotte. En forsøkskanin.

Tåler menneskekroppen dette viruset? La oss sjekke på Mickey.

Forsøkene er ikke så fatale som de høres ut. Mickey har nemlig under press takket ja til å bli en såkalt Utskiftbar («Expendable»). Det betyr i praksis at han kan avgå ved døden daglig – og printes ut igjen morgenen etter. (Året er 2056, og 3D-printerteknologien er kommet langt).

Minnene, tankene og følelsene hans kan lagres på en forbløffende hendig liten harddisk. Så det er i teorien den samme Mickey som kommer ut av maskinen hver gang – riktignok med noen subtile forskjeller i lynne.

Som du forstår av tittelen: Da vi treffer ham er Mickey på sitt 17. «liv». Begynner å bli en erfaren mann i bransjen.

Det er en tøff jobb, vanskelig å venne seg til – og uten mulighet til å fagorganisere seg. Praksisen er forbudt på planeten Mickey kom fra, altså jorden.

3D-PRINTERE ’ASS! HVA BLIR DET NESTE?: Robert Pattinson i «Mickey 17». Foto: Warner Bros. Pictures

Prosjektet ledes av to lite tillitsvekkende, religiøst forkvaklede, raseteori-svermende typer: Tidligere kongressmann Kenneth Marshall (Mark Ruffalo) og hans helfrelste kone Ylfa (Toni Collette).

Men en mann – en ganske giddalaus mann (for det er dét Mickey er) – må gjøre det en mann må gjøre. Og livet i laben har sine oppsider. Man kan blant annet møte Nasha (Naomi Ackie) og bli forelsket i henne.

Mickey har som du skjønner vært i trøbbel en stund. Men virkelig hett om ørene blir det først når han, ved en inkurie, unngår å dø, og det printes ut en ny Mickey – nr. 18 – mens den forrige fortsatt er i live.

Duplikater av ett og samme menneske, i filmen kalt «Flerlinger» («Multiples»), er helt forbudt. Straffes med døden. Harddisken slettes, det er over for alltid.

Kan Mickey 17 og 18 jobbe sammen for å unngå denne grusomme skjebnen? (Potensiell kilde til bitter konflikt: Mickey 18 viser seg å være et bedre ligg enn 17)? Kommer businessen til kameraten Timo (Steven Yeun) til å sette hele prosjektet i fare (han driver og selger Oxy på bakrommet, den sleipingen)?

Og hva skjer med de beltedyr-aktige små monstrene, «Eklinger» («Creepers»), som lever på Nilfheim, under beskyttelse av sin storvokste mor, og som til å begynne med oppfattes som nettopp det – monstre – men etter hvert begynner å virke innmari … søte?

Bong Joon Ho, regissøren bak en av siste års mest perfekt utførte, vesentlige filmer, «Parasitt» (2019) – tidenes første ikke-engelskspråklige vinner av en Oscar for «Beste film» – tar med «Mickey 17» ett skritt tilbake, og to til siden.

Tilbake til science fiction- og monsterfilm-økosystemet han kom fra, og må sies å ha revolusjonert med små klassikere som «Snowpiercer» (2013) og «Okja» (2017). («Mickey 17» føles i mye og mangt som en mash-up av de to).

Det er ikke det samme som at han trekker seg ut av nåtiden. Science fiction speiler jo som regel vår egen tid like mye som den spår om fremtiden. Og joda: Filmen kommer komplett med en nemesis, Marshall, som minner en hel del om den oransje mannen som i øyeblikket holder en hel verden som gissel.

Tankegodset er Kurt Vonnegut i verdensrommet. Men det satiriske bittet svekkes av at vi har vært her før, og at «Mickey 17» føles langt mindre akutt og relevant enn den umiddelbare forgjengeren.

Rett skal være rett: Man kan ikke skrive historie hver gang man ytrer seg. Er det ikke tilstrekkelig å «bare» begå en vellaget, idérik og gøyal film, kanskje?

Vel, joda. I og for seg. Men jeg klarer ikke å unngå å tenke at noe er gått tapt i oversettelsen i denne: Bong Joon Hos tredje engelskspråklige film, med et manus han har skrevet selv, basert på en roman av Edward Ashton.

«Mickey 17» er ikke bortkastet tid. Den er underholdende. Men det er ikke en film du er nødt til å få med deg.

Robert Pattinson-fans kan glede seg over at «Mickey 17» har to (eller flere) av ham, begge like attraktive. Men vit at han opererer et stykke unna sitt vanlige mystiske, magnetiske film-«jeg». Mer dustete her, i en stoner- og slacker-modus som ikke helt kler ham.

Ruffalo og Collette går bredt ut som de selvnytende psykopatene, og har om sant skal sies gjort større inntrykk i lignende roller tidligere. Ackie, sist sett som Whitney Houston, er skikkelig god, dog.

Jeg må innrømme at jeg to dager etter å ha sett den, ikke hadde «Mickey 17» i tankene mine lenger. I så måte skiller den seg dramatisk fra «Parasitt», som fremdeles ikke har forlatt bevisstheten min, fem år etter.

Read Entire Article