Ekebergsletta er igjen klar for Tons of Rock.
På festivalens første dag har alt fra kawaii-metallen til Babymetal og måpende gode DumDum Boys vært å se. Bring Me The Horizon avsluttet onsdagen, men ikke før pop-punken hadde sagt sitt.
Hvis en hadde sine tanker om Green Day-konserten på Unity Arena i fjor, så kan det tenkes at det også kiler litt i kranglefoten med et av onsdagens største navn, nemlig The Offspring.
Sammen med Green Day var bandet blant 90-tallets «gateway drug» inn i punken.
Siden debuten i 1989 har The Offspring gått fra skate-punk til pop-punk og farsotter som «Pretty Fly (for a White Guy)». Straka vegen fra fotsporene til T.S.O.L til låter som er synonyme med «American Pie».
Hvert album etter «Americana», og platekontrakten med Columbia, virket å forsøke å gjenskape suksessen til «Pretty Fly (for a White Guy)» heller enn å sette standarden slik platen «Smash» gjorde.
På Tons of Rock henfaller de også til sine mest overfladiske tendenser.
Med en rekke av sine mest kjente låter og en nøye innøvd setliste, blir det aldri hva det kunne vært for amerikanerne.
Sterk start, sterkere trommis
Har man bare snust på en av The Offspring sine konserter tidligere, vet man at setlisten til bandet er mer en vane enn noe annet.
Konserten åpner med førstesingelen «Come Out And Play» fra storsuksessen «Smash». Albumet toppet listene med sitt vellykkede møte mellom skatepunk og pop-punk – og som fortsatt er den mestselgende indie-utgivelsen gjennom tidene.
Det er den perfekte låten å starte konserten med. Utenom å ha med seg en fyr kun dedikert til å ta strofen «You gotta keep em’ separated», har låten et gitarriff som ser til skalaer i arabisk musikk og et eksplosivt refreng som sammen viser frem moromennene i The Offspring, like mye som rockerne.
Trommis, Brandon Pertzborn – som fikk plass i bandet i 2023 – får også markert seg som en imponerende og drivende kraft for kveldens låter.
Så går vi over i «All I Want» fra platen «Ixnay On The Hombre». Det er til dels hurtig og heftig, men også preget av vokalist og låtskriver Dexter Hollands sure og andpustne vokal – som jevnt ligger anstrengt, surt og lavt under kompet.
En av pop-punkens gallionsfigurer, holdt i live av de som fortsatt kunne finne på å se «American Pie 2», blir å høre i «Want You Bad», før «Looking out for #1» trer inn.
Stødig og litt kjedelig utarter den seg, før «Staring at the Sun» tar tempoet opp gradvis, litt mindre stødig, men mindre kjedelig der den maner til taktfast og hurtig klapping.
Avkreftet: Déjà vu
Om man så bandet spille på Unity Arena i fjor høst, ble det nok øyeblikk av kraftig déjà vu. Setlisten for kveldens festivalopptreden var nærmest identisk, denne gangen med et nytt, men velstudert innslag av Taylor Swift sin «Love Story» som engasjerer både allsang og holder mosh-pittene gående.
For coverlåter og annen pukk preger settet.
Etter at låten «Bad Habit» brytes opp i to deler – da bandet heldigvis har selvinnsikt nok til å anerkjenne at den er for god til å avsluttes med halvkram og godt innøvd vitsing – følger flust av coverlåter.
Gitarist Noodles tar oss blant annet innom Black Sabbaths «Electric funeral» og «Paranoid». Ozzy-oden fortsetter med «Crazy Train», som får en klussete start, til tross for å ha vært et fast innsalg på mang en konsert.
Så får Edvard Griegs «I Dovregubbens hall» nok et øyeblikk i populærkulturen. En får lure på om bandet vet hva slags VM-posisjon låten har for Norge, når en liten «ro, ro, ro» sprer seg blant publikum.
Selv om man godtar tanken om at bandet bare er ett av mange som kjemper om publikums oppmerksomhet på festivalen – og at publikumsfrieri dermed er som hånd i hanske – er det likevel tydelig å se hvordan all staffasjen falmer i konsertens sterkeste øyeblikk.
På søppeldykking med LMFAO
«Gotta Get Away» er som kusinen til Nirvanas «About A Girl» og gjennomføres med bravur. Endelig markerer de fire tiårene bak bandet seg – med flere tiår i vente etter trommesoloen til Pertzborn å dømme.
Det er ikke nødvendigvis låten folk kom for å høre, men et høydepunkt for konserten, og det nærmeste publikum kommer en deep cut.
«Pretty Fly (for a White Guy)» høres ut som om EDM-duoen LMFAO hadde søppeldykket i restene av Beastie Boys, men det er så vittig og gjenkjennelig at låten river alle med.
«The Kids Aren’t Alright» får personen bak meg til å nærmeste skrike ut lungene sine, med god grunn. Det er hurtig og gnålete på et vis som får en til å se på punk rock med hjerter i øynene.
Hjertene består når ekstranummer og «You’re Gonna Go Far, Kid» melder seg. «Self Esteem» sparer de til slutt, noe låten nærmest er for heftig til.
Når den tredje runden med konfetti lander, lander også følelsen av hvorfor The Offspring er verdt å høre på.
Mer stemning enn musikk
Konserten gjenoppliver debatten om hva konsertgåere kan forvente og forlange av artistene – for denne setlisten er bandet pinlig godt kjent med.
At et band med en så omfattende katalog, har så lite tiltro til egne låter, kan ikke tre runder med konfetti begrave. Ei heller en haug med badeballer på «Why Don’t You Get a Job».
Historien gjentar seg ikke. Men den rimer, sies det. For The Offspring er det snakk om nødrim. Det holder for festlighetene, men selve konserten blir tynn suppe.
En får trøste seg med at det et sted der ute kanskje finnes et tributeband som våger å ikke bare omfavne stemningen, men også musikken til The Offspring.
Publisert 25.06.2026, kl. 07.17
English (US)