Når Bjarne Melgaard, en av landets viktigste samtidskunstnere, gir ut en ny roman, er det enorm interesse og avtale om sperrefrist som gjelder.
Han er kjent for å provosere med kunsten sin, og tematiserer gjerne overgrep, vold, SM-sex og pornografi – også i romanform. Debutromanen «A New Novel» fra 2012 bød på svært detaljerte skildringer av ekstrem-sex i homofile miljøer.
Hovedpersonen den gang var en Melgaard-aktig kunstner med base i New York, som suste rundt til forskjellige storbyer, ruste seg på kokain, MDMA og steroider.
Også i den nye romanen «De etterlatte» møter vi en Manhattan-basert kunstner ødelagt av rus.
Et hundedrap
Rob Bo’Bel er sliten. Han synes det er et ork å «dalte seg ned» i atelieret for å skape noe. Han liker ikke virkeligheten. Han er lei sexen med den mye yngre, manipulerende og voldelige samboeren Raoul, som han møtte på en sex-app.
Faktisk proklamerer Rob at han ...
«(...) ikke vil at denne romanen skal bruke ord som 'fitte', 'pikk', 'pule', 'knulle' eller noen tydelige seksuelle beskrivelser med den typen språk. For å være ærlig interesserer verken beskrivelsene eller de seksuelle aktivitetene de refererer til ham, da Rob er komplett uinteressert i sex og kropper og alt mas om identitet i forhold til disse.»
Utdrag fra «De etterlatte» av Bjarne Melgaard
Ja, for Rob er i ferd med å skrive en roman. Om sin døde hund Nurket.
Mens Rob har vært en snartur i Norge, har noen smadret hodeskallen på hans seks år gamle chihuahua-hund. Tretten brudd på det lille kraniet.
Hundedrapet skal etterforskes av The Animal Cruelty Division, og Rob er i full oppløsning. Hvem kan ha gjort noe så grusomt? Var det Raoul, han som lovet å passe på Nurket mens Rob var borte? Eller har Robs skjødesløse livsførsel tatt livet av henne?
For – hvor var Nurket mens han og Raoul «røykte crystal meth og hadde sex og diskuterte dårlige romanser»? Rob husker ikke.
MULTIKUNSTNER: Bjarne Melgaard (f. 1967) er en av Norges mest anerkjente billedkunstnere. Han har bodd og jobbet i New York store deler av karrieren, men flyttet tilbake til Oslo i 2017. «De etterlatte» er hans første bok på norsk.
Foto: Marit Henriette Skjævesland Gustavsen / NRKVonde minner
Nurkets tragiske endelikt blir starten på en inntrengende sjelegranskning, der Rob forsøker å nærme seg dette spørsmålet:
Hvilken skyld har han i Nurkets død? Og hvorfor vil han seg selv så vondt? Hvorfor har han blitt værende i et forhold med manipulerende Raoul, som gråter krokodilletårer den ene dagen og smeller en tung Meissen-vase i bakhodet hans den neste?
«Var det fordi andre syntes at Raoul var så søt og sexy, eller var det fordi Rob trengte noen som plaget ham daglig? Var det fordi det var dette han kjente til, men også det han ikke ville bryte ut av? Nettopp fordi han, på et eller annet ubevisst nivå, visste at dersom han begynte å stille spørsmål ved sitt eget liv, betydde det også at han måtte stille spørsmål ved så mange andre liv rundt seg.»
Utdrag fra «De etterlatte» av Bjarne Melgaard
Romanen er full av slike spørsmål. Vonde minner fra barndom og ungdomstid trenger seg på og gir oss noen hint.
Rob er seks år igjen, i huset til tenåringen Sprengt Måke som tvinger ham til å gjøre ting han ikke vil. Mens det kranglende ekteparet Kald Koala og Våt Ulv, de som skal passe på ham, har forsvunnet på en av sine «Anonyme Alkoholiker-orgier».
Innimellom stikker terapeuten Geita hodet inn i fortellingen, forsøker å overtale Rob til å gå på Crystal Meth Anonymous-møter, og ta tak i seg selv. Det går sånn passe.
Hopp og sprett
Kunstneren Melgaard bruker mye tekst i bildene sine, alltid på engelsk. Debutromanen skrev han også på engelsk. Kanskje har han bodd for lenge «over there»?
Flere av setningene må jeg nemlig lese både to og tre ganger fordi de er så krøkkete skrevet:
«Det faktum at han hadde drept henne på den mest brutale og ondskapsfulle måten mulig, var noe Rob egentlig hadde mistenkt siden Raoul fortalte på telefon fra USA at Nurket var død, men valgte å ignorere, gjøre om til en ulykke som hadde skjedd, og som snarest måtte ryddes opp i, sånn at de kunne fortsette sin 'familie', som Raoul så emosjonelt uttrykte det over telefonen.»
Utdrag fra «De etterlatte» av Bjarne Melgaard
Det er mange anglisismer i denne romanen, og Melgaard er heller ikke spesielt opptatt av grammatikk. Tempus er tidvis ute å kjøre: Tid og sted skifter hyppig og uventet, og gjerne midt i en setning.
Som i debuten hopper historien hit og dit, både tidsmessig og geografisk, og det gjør at jeg stadig mister tråden i handlingen.
Og som i debuten, er kapittelnummereringen retningsløs. Kapittel 128, 45 og 35 følger etter hverandre, og plutselig dukker kapittel 5009 opp.
Den kaotiske strukturen skal muligens illustrere Robs skjøre psyke; han sliter med å skille mellom psykose og virkelighet, susete som han er «av dop og rus i alle tenkelige og utenkelige former».
Kanskje skal teksten gi et inntrykk av å være skrevet i kokainrus?
Klinger dårlig
Uansett bør språket ha en bedre rytme enn dette. Å gjenta et ord, en setning, en frase, kan være et fint litterært grep, men hos Melgaard fremstår det bare som dårlig håndverk.
Hvor mange ganger kan man egentlig starte en setning med ordet «så»?
«Så Raoul hadde smadret hodet på Robs seks år gamle chihuahua ved å trampe på henne og smadre hjernen hennes mens hun lå i kurven sin.»
Utdrag fra «De etterlatte» av Bjarne Melgaard
Og to ganger «smadre» er én gang for mye.
Melgaard skriver interessant om ensomhet, avhengighet og selvforakt, og om å leve i et voldelig forhold: Hvorfor det kan kjennes fullstendig umulig å forlate den som gjør deg så vondt.
Det er synd at tankegodset drukner i en rotete struktur, et banalt språk og uleselige setninger.
English (US)