«Jeg blir faktisk rørt til tårer»

Musikk kan være et lydarkiv for livene våre. En tidsmaskin som tar vare på steder, mennesker, følelser og minner.

Når jeg hører «Purple Rain», for eksempel, er jeg 11-12 år gammel. Jeg er på skoleball og danser med en jente for aller første gang.

Jeg har mange sånne låter til mange sånne hendelser.

Det å hekte musikk på livshendelser er hjørnestenen i spillene til den australske musikeren og filmskaperen Johnny Galvatron.

Kjærlighet og gitarsoloer

I «The Artful Escape» plasserte han en elgitar i hendene til spillerne og inviterte dem til å flerre ut monumentale gitarsoloer i fantastiske omgivelser.

Nå følger han og studioet Beethoven & Dinosaur opp med det makeløse spillet «Mixtape». Kjærligheten til musikk skrus opp til 11.

Vi skal tilbake til starten av 1990-tallet i en søvnig småby i California. Vi er i et velkjent John Hughes-territorium, og vennene Rockford, Cassandra og Slater har sin siste kveld sammen før de går hver sin vei etter high school.

Komponisten i opplevelsen er Rockford, som gjennom spillet setter sammen en spilleliste – en «mixtape» – som representerer det de tre har opplevd sammen de siste årene.

Låter fra blant annet Roxy Music, The Smashing Pumpkins, Devo, Portishead, Siouxsie and the Banshees, Joy Division, The Cure og Iggy Pop presenteres av Rockford, med en kort begrunnelse for hvorfor nettopp denne låten er valgt.

Så følger spillsekvenser inspirert av låtene, der det jordnære og lavmælte smuldrer vekk og erstattes av livsbejaende surrealisme. Det tar av, for å si det sånn.

INTERAKTIV FEST: Bestevennene Cassandra (f.v.), Stacey Rockford og Van Slater har sin siste, ville kveld sammen før de reiser hver til sitt etter high school.

Foto: Beethoven & Dinosaur

Sterkt vennskap

På samme måte som blues, soul, rap og hip-hop dannet grunnmuren i den fantastiske filmen «Sinners», har indiemusikk, alternativ rock og synthpop fått en fanebærer i «Mixtape». Da med noe mindre gørr og vampyrer.

Det som binder dette glimrende kaoset av interaktive festopplevelser sammen, er vennskapet mellom de tre 17-åringene.

Vi blir godt kjent med dem alle tre, og blir vitner til et sterkt og rørende vennskap.

DRØMMER SEG BORT: De tre 17-åringene er typiske outsidere – de er på kant med autoriteter og de fester. Men du kan skimte hvem de skal bli. Rockford er ekspert på musikk, Slater er en talentfull kunstner og Cassandra er flink i alt hun gjør.

Foto: Beethoven & Dinosaur

Det går en rød tråd fra filmer som «The Breakfast Club» og TV-serier som «Freaks and Geeks» til gjengen du møter her.

Men «Mixtape» ligner virkelig ikke på noe annet jeg har spilt, noe jeg tror er en direkte konsekvens av at Galvatron kommer fra andre kunstformer enn spill.

Interaktive gaver

Og det begynner å bli en del eksempler på denne typen opplevelser nå – spill fra skapere som ser på mediet med nye, friske øyne.

Tonda Ros-spillet «Blue Prince», det nydelige «Gris», kunstprosjektet «Signalis» og rollespillfenomenet «Disco Elysium», for eksempel.

Vi snakker om interaktive gaver til alle oss som er spesielt interesserte i dataspill. Dessuten er spill som dette en åpen invitasjon til nye spillere.

I tilfellet «Mixtape», vil kjærlighet til musikk være en slik utstrakt hånd.

VAKKERT: Det å rulle ned veien på skateboard og klappe i takt med Devo er både vakkert og skikkelig stilig.

Foto: Beethoven & Dinosaur

Melankolsk lengsel

Og for en tidsreise dette er! «Mixtape» fyller meg med en melankolsk lengsel etter en tid før sosiale medier, før algoritmer, før KI, før polariserte skyttergraver.

«Mixtape» er ikke et trist spill, snarere tvert imot. Men det blander seg med mine egne minner fra da jeg var 17-18 år gammel og pirker i følelser jeg sjelden henter frem i lyset.

Jeg blir faktisk rørt til tårer.

MINNER FRA BARNDOMMEN: Rommet til Rockford rommer minner fra en hel barndom. Nå har hun pakket sammen det viktigste for å flytte hjemmefra.

Foto: Beethoven & Dinosaur

Både fordi «Mixtape» utvikler seg til å bli en personlig nostalgireise og fordi verdenen som presenteres er så fordømt tiltrekkende.

Men spesielt fordi det er en deilig unik opplevelse der herlig musikk møter konstant overraskende interaktivitet.

Inkludert spillhistoriens mest majestetiske tungekyss:

«Mixtape» er simpelthen de beste tre-fire timene man kan ha i noe medium akkurat nå.