«Legendariske låter»

Om du befant deg på Ekeberg i Oslo denne torsdagen og telte usedvanlig mange komboer av raske briller og Iron Maiden T-skjorter, var du ikke alene.

På festivalens andre dag kunne Tons of Rock igjen ønske en av historiens største rockere tilbake til sletten.

Britene har ridd den nye bølgen med britisk tungmetall siden 1975. Etter Motörhead takket for seg og Def Leppard begynte å drive med helt andre ting enn metall, har de tronet.

Sist bandet gjestet Oslo var under Tons i 2022 – da hadde de med platen «Senjutsu» fra 2021.

Denne gangen er det nye materialet lagt på hyllen til fordel for bandets ni første plater, fra «Iron Maiden» til «Fear of The Dark».

«Run For Your Lives»-turneen, som Trondheim allerede har fått vitne for et år siden, markerer 50 år siden bandet ble etablert.

Tilbake til begynnelsen

Sletten fyller seg tidlig opp for dagens headlinere. Så man Alice Cooper fra start til slutt, skulle det godt gjøres å finne plass på fremste rad.

Nå kryper klokken rett over kvart på ni, publikum gir applaus til tom scene og et lite antiklimaks: Fem minutter over tiden åpner britene med «Doctor Doctor», en UFO-låt bandet selv har sluppet som en B-side i 1995.

Men så: Bandet som får voksne menn til å gråte og små barn til å headbange, smeller høyt.

Settet som varer i to timer og ti minutter, tar oss med tilbake til gamle dager, med andreplaten «Killers».

«Murders in the Rue Morgue» måker i gang, før Iron Maidens mest tidløse basslinje overtar på «Wrathchild».

67-årige vokalist Bruce Dickinson stiller med et stødig og gjenkjennelig hyl. Enten har ikke stemmen til Dickinson blitt eldre, eller så kommer hans karakteristiske operatiske skjelving i stemmen alderen i forkjøpet.

Eddie og Fantomet

«Run For Your Lives» er første turne på mer enn fire tiår uten trommis Nicko McBrain.

Simon Dawson, fra det britiske hardrockbandet (og Steve Harris etablerte) British Lion har inntatt krakken – og Iron Maidens gjenkjennelige galopp er robust og potent nok.

På «Killers» er det nok å rives såpass med av at man nesten ikke enser Eddie som kommer løpende inn på scenen med øks.

Ei henger man seg opp i Dickinson som vil ha liv og anmoder til klapping med to litt tantete hender som sier «mer».

På «Phantom of the Opera» får Dawson det til å drønne under føttene, og vekker publikum før en av kveldens mange lange låter bretter seg ut, mesterlig flettet inn mellom de kortere.

Enorme øyeblikk

Vi skal ikke langt ut i settet før en av de mest populære låtene melder seg.

«The Number of the Beast» står som en blanding mellom rutine og kraft. Dickinsons rop er ikke er like massivt som det kan være, men bøtes på med pyro.

Enda mer velkjent og overbevisende er «Run to the Hills» – en av de ledende favorittlåtene blant åtteårige metallfans, på delt førsteplass med Metallicas «Enter Sandman», vil jeg tro.

Dette er klasse og et samlende øyeblikk.

Fra satanisme, fordømmelse og riff så velkjente at de kunne blitt solgt som leke i et Happy Meal, går vi til et av bandets mest respekterte og elskede album.

Infinite Dreams fra «Seventh Son of a Seventh Son» har ikke vært på en setliste siden 1988. Den går fra myk og søkende til hardfør og etter hvert oppløftende. Dessuten gir den oss kveldens beste hyl fra Dickinson – låten kommer riktignok etter at han har tatt initiativ til roing.

Kanskje er fredagens planlagte rekord allerede satt.

Så ankommer vi tittelsporet til «Powerslave», med Eddie som Sfinx fra platecoveret på skjermen og Dickinsons fuglemaske fra «World Slavery»-turneen på midten av 80-tallet.

Her kommer overskuddet til syne for samtlige i Maiden. Det er et enormt øyeblikk i konserten når Dave Murrays solo får lydsette solnedgangen.

Og Murray løfter kvelden.

Mens Dickinson gjør en av sine mange kostymebytter og kommer ut i camo-drakt og lue på «2 Minutes to Midnight», briljerer Murray igjen – og ikke minst er det fart i både beina og fingrene til bassist og låtskriver Steve Harris.

I beste fall skit, i verste fall KI-skit

Dramaturgien på denne turneen består stort sett av dårlige og uinspirerte animasjoner på storskjerm og en stykk vokalist som løper litt heseblesende inn og ut av scenen for å ta på seg nye jakker og hodeplagg.

Mest slående blir den ruvende maskoten Eddies truende, men sparsomme besøk på scenen under «Killers» og «Seventh Son of a Seventh Son».

«Rime of the Ancient Mariner» blir dessverre iscenesatt med animasjoner som i beste fall er annenrangs til musikken, og i verste fall KI-skit.

En skulle tro at bandet som har franchiset det som franchises kan, kunne ta seg råd til mer. Det er nesten så en vil trekke på smilebåndet når skjermene går i svart i ny og ne under konserten.

For å si det sånn: «The Trooper» er ikke bare navnet på låten som får varmet alles stemmebånd på Ekeberg, men også bandets eget øl.

Den manglende ambisjonen for konsertens helhet blir trist for et band som er så gjenkjennelig visuelt, og som har det episke som kompass for musikken.

Ikke minst er det talende at de løser det sånn, selv med en fiktiv og bredt illustrert karakter som sitt syvende medlem.

I selve «Rime of the Ancient Mariner» tas det riktignok ingen snarveier – den spilles i nærmere 14 minutter.

Essensen av Maiden

For med et relativt enkelt sceneshow får musikken skinne.

Konserten er tilbake på riktig kurs når skuten snus mot albumet der bandet ble offer for 80-tallets synth-feber.

Men feberfantasier er fortsatt fantasier, og «Seventh Son of a Seventh Son» er lang, men fantastisk når Bruce holder noten lenge over riffet og så gir oss profetien om den syvende sønn.

Det er umulig å glemme hvor sentral historiefortelling er i bandets musikk, både i tekst og lange instrumentaler.

Aller tydeligst blir det i «Hallowed Be Thy Name».

Sistesporet fra «The Number of the Beast» er essensiell for å beskrive Iron Maiden. Et flust av elementer, uten å være overveldende, med fortellerstemmen i sentrum av det hele.

God smurning

Skumringen melder seg og slutten av konserten nærmer seg idet vi får en smakebit av dramatikken i lysriggen.

Bandet spiller seg av til en av sine aller tidligste låter, «Iron Maiden» hvis noen fortsatt skulle lure på hvem de har med å gjøre.

Til ekstranummer blir det pilotbriller og den glimrende kraftige «Aces High».

Allsangen er øyeblikkelig på «Fear of the Dark», som beviser at lidenskapen også lever i albumet fra 1992 – og ikke minst får Dave Murray gitaren til å ule som et spøkelse mens Dickinson gir etter for sine teatralske impulser med flosshatt og lykt i scenerøyken.

Karene takker for seg med den litt corny, men yndige «Wasted Years», og kulissene reiser mellom tid og rom.

«Stay safe», blir siste ord fra Dickinson, passende nok. Insistusjonen Iron Maiden veksler mellom råskap, rutine og latskap på Tons.

På sitt beste er maskineriet smurt, så smurt.