– Mystikken er borte

3 days ago 5

– Det er ikke mindre mote i oppfølgeren, men lengre mellom moteøyeblikkene.

Det sier moteviter og moteansvarlig i KK, Ida Elise Eide Einarsdóttir.

For mens annonsørene styrer pengesekken, og influenserne deler til sosiale medier rett fra catwalken, er det rett og slett blitt vanskeligere å overraske den gjengse kinogåer med motefilm.

Fire personer kledd i rødt og svart poserer foran to røde stilettsko.

Etterlengtet oppfølger

«Florals? For spring? Groundbreaking».

20 vårsesonger har kommet og gått siden Meryl Streep ytret det ikoniske utsagnet som djevelsk redaktør i det fiktive magasinet «Runway» i 2006.

Blomstene henger enda mer med hodet enn siste gang, men hypen rundt «The Devil Wears Prada 2» får likevel knoppene til å strekke stilken i været.

– Det er et sirkus. Og man sitter med en følelse av å ha sett filmen, selv før man har sett den, sier Einarsdóttir.

Sirlig oppstilt foran en rød stiletthæl med djevelhorn, har nemlig filmens hovedroller reist verden rundt i eksklusive kreasjoner for å promotere en lenge etterlengtet oppfølger.

– En gullgruve

Dior, Prada, Lancome, Mercedes, Starbucks, lista er lang over merkevarer som har kastet penger på denne filmen.

– Å si at den er gjennomsponsa er en underdrivelse, og merkevarene har virkelig melka kua for det den er verdt. Dette er en gullgruve.

Einarsdóttir forteller at det gikk rykter i 2006 om at mange motehus vegret seg for å låne ut klær til den første filmen, fordi det var en karikatur på Anna Wintour og hvordan hun styrte Vogue. De vegret seg for å trå på tærne til en av moteverdens mektigste.

En kvinne i sort dress poserer for kamera i en gate med et murbygg bak seg.

Men nå som Wintour har gått videre til en toppjobb i medieselskapet Condé Nast, har hun omfavnet rollen som portretteres, og til og med gått sammen med hovedrolleinnhaver Meryl Streep i et cover på sitt tidligere blad: Vogue.

– Nå som hun er med på leken, har motehusene stått i kø for å kaste klær på denne filmen. De har virkelig kunnet velge og vrake.

– Blir det ikke bra motefilm av det, da?

– Det har blitt en reklameplakat.

To kvinner på forsiden av et motemagasin.

– Bransjen kjenner seg igjen

Likevel, i moteredaksjonene er det mulig å kjenne seg igjen i historien som blir fortalt. Det viser en medievirkelighet som ser helt annerledes enn for 20 år siden.

– Noe av det som er bra med oppfølgeren er at den tegner et bilde av en motebransje som ikke nødvendigvis er i fritt fall, men som er presset mer enn noensinne. Ikke bare motebransjen, men og journalistikken som følger den.

I «The Devil Wears Prada 2», som i det virkelige liv, er det «tech-bros» som styrer pengene, her representert av en karakter som er en god blanding mellom Jeff Bezos og Elon Musk. Og makten har skiftet fra magasiner og tradisjonelle medier, til annonsørene.

Den snerpete assistenten Emily fra første film, har fått seg jobb hos Dior - og «Runway»-redaktøren må gå på tiggerferd for å sikre penger til magasinet.

– Det er annonsørene som sitter med makten, og det kjenner nok mange i bransjen seg igjen i.

En kvinne med halvlangt hår kledd i hvit skjorte og sort vest ser ut av kamera.

Ikke lenger en eksklusiv klubb

I 2006 var fortsatt printede magasiner kongen - og motebibelen over alle.

– Det de sa var lov, sier Einarsdóttir.

Før sosiale mediers glansdager ventet folk i måneder på å få vite hva som hadde foregått på catwalken, mens nå kan man følge live-stream fra moteukene på mobilen.

– Man kan jo sitte i stua hjemme og se like godt som de som sitter på første rad i Paris.

Nå er det ikke lenger moteredaktøren som sitter med makta. Nå er det kommet influensere og kreatører og kjendiser som gjør valgene for oss. Noen ganger rekker ikke klærne fra catwalken å nå butikkene, før kopier fra fast fashion-produsentene er der.

– Har motebransjen mistet noe av mystikken?

– Ja, det vil jeg si. Før måtte man være del av en eksklusiv klubb for å få det med seg. Det trenger man ikke lenger.

Medieviter Gry Cecilie Rustad sier til NRK at hun savner den «elitistiske» ekspertisen som fortalte oss at dette er det beste du kan ha akkurat nå.

– Nå som det bare er influenserne som bestemmer, så er det bare H&M-mote til alle, dette er oppnåelig for alle. Det er noe med det at ikke alle kan få det, som gjør filmene så flott og spennende.

Moteredaksjonene er ikke lenger de eneste portvokterne, men de har likevel en viktig rolle. Det sier designer og faglærer ved moteskolen Esmod, Per Åge Bergquist Sivertsen.

– De er viktige kuratorer, kritikere og kulturformidlere. I en tid preget av algoritmer og overflod, blir redaksjonell dømmekraft nesten mer verdifull. De setter kanskje ikke trendene alene lenger, men de gir dem kontekst, historie og tyngde. Det er kanskje den største forskjellen: Før fortalte motemagasinene oss hva vi skulle like. Nå hjelper de oss å forstå hvorfor det betyr noe.

To personer står i et rom med klær på hengere rundt seg.

– Ikke en stor motefilm

Den første filmen var en gavepakke til alle motefans, mens denne andrefilmen får nøye seg med noen øyeblikk, mener Einarsdóttir.

– Som når «Miranda» kommer ut av bilen i den røde Balenciaga-kjolen på det som skal forestille «Met-Gala» i New York. I djevelens farge. Det er en «show stopper».

Moteviteren sier dessuten at det dukker opp skjulte øyeblikk man kanskje må kjenne fra innsiden for å oppdage.

Som når «Andy», som nå er blitt en prisvinnende journalist, tropper opp i et vintage sett med vest og pinstripe-bukser fra arkivet til Jean-Paul Gaultier.

– Men det er jo ikke noe folk går rundt og vet. Det kan bli litt internt.

Likevel er det en av karakterene som har utviklet seg mer enn de andre siden forrige film, mener hun.

– Det er «Miranda». Denne gangen er det strammere, enklere og mer skreddersydd. Kanskje også mer modig enn sist, selv om de markerte skuldrene fortsatt er der.

Kanskje må man se filmen flere ganger for å avdekke lagene av motehistorie.

Sjefredaktøren i Meryl Streeps rolletolkning har i en scene på seg en paljettjakke fra Armani som bærer en ekstra mening.

– Det ble gjort opptak til filmen på samme tid som Georgio Armani gikk bort. At de valgte å kle Streep opp i akkurat denne jakken, gjør det til en «homage» til ham.

Som i 2006, mener Einarsdóttir at filmen sier noe om at mote er mer enn klær.

– Disse kvinnene bruker ikke klær bare fordi de er fine å se på, men for å kommunisere noe om seg selv og andre.

«Miranda»s tale om cerulean-blått i den første filmen, har blitt en viktig stolpe, som understreker at mote er mer enn bare noe man har på seg.

– Den avkler forestillingen om at mote er overfladisk. Den viser at klær er del av et enormt økonomisk, kulturelt og symbolsk kretsløp, sier Bergquist ved Esmod.

To kvinner smiler til kamera foran en filmplakat.

At det i 2-ern gjenbrukes og løftes opp fra arkivene, er ikke en tilfeldighet, tror Einarsdóttir.

– Det er jo noen buzzord i moteverdenen som har blitt mer eller mindre en trend i seg selv, og det er jo bærekraft, vintage, gjenbruk av luksusmote. Samtidig som filmen treffer med maktskiftet, så treffer de på dette uten at de gjør noe stort nummer ut av det.

«It's thrifted», proklamerer «Andy»‘s assistent etter å ha fått kompliment på klærne sine.

– Det er jo for å treffe en tidsånd, men de går ikke noe dypere inn i det. Så det er litt enkelt løst - mest for å sjekke av den boksen.

Filmen greier også å vise at verden har blitt mer mangfoldig, mener Rustad.

– På catwalken er det mangfold i kropper, farger og stiler - som viser hvordan tiden har gått, kanskje til det bedre. Det er en helt naturlig integrasjon til universet, de gjør ikke noe stort nummer ut av det.

Men filmens mote er ikke like fargerik som første film. Det kan ha noe å gjøre med måten film blir laget på i dag. Men det framstår like fullt blassere, med mye beige og grått, påpeker Einarsdóttir - noe som også møter tiden den er spilt inn i.

– «Stille luksus» har jo dominert motebildet de siste årene, og det er en palett som er ekstremt enkel. Dette gjør nok også at man misser på de store «showstopper-øyeblikkene».

«That's all».