Norge har rykte som arbeidsparadis. Hva med de som plukker jordbærene våre?

Denne artikkelen er produsert og finansiert av NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet - les mer.

Jordbærplukkerne i Norge har dårligere arbeidsvilkår enn andre arbeidsinnvandrere.  Forsker mener Norge ikke beskytter disse arbeidsinnvandrerne godt nok.

Plukking av bringebær og jordbær er en arbeidskrevende oppgave. Her kommer arbeidsinnvandrerne inn i bildet. (Foto: Jintana Aey / Shutterstock / NTB)

Som i andre høyinntektsland er landbruket i Norge i stor grad avhengig av arbeidsinnvandrere. Av 88.600 arbeidsinnvandrere på nordiske gårder jobber rundt 18.000 i Norge.

Denne arbeidskraften er avgjørende for produksjonen av bær – spesielt bringebær og jordbær.

Plukking av bringebær og jordbær er spesielt arbeidskrevende. Bærene blir lett skadet og må håndteres forsiktig. Innhøstingen gjøres for hånd fordi det er vanskelig å bruke maskiner uten at bærene blir skadet.

I tillegg modnes ikke bærene jevnt. Arbeiderne må derfor kun plukke de modne bærene og la resten henge igjen for å modnes videre. Denne metoden er tidkrevende.

Greta Juskaite forsker på transformasjon av matsystemer, utenlandsk arbeidskraft og bærekraftspolitikk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. (Foto: Privat)

I Norge er bærproduksjon sesongbasert på grunn av det kaldere klimaet. Gårdene dyrker ofte store arealer for å møte etterspørselen. Mange arbeidere må til for å høste bærene akkurat når bærene er modne og været tillater det. 

Og siden plantene produserer bær over flere uker, må det høstes gjennom hele sesongen. Her kommer arbeidsinnvandrerne inn i bildet.

Hovedsakelig østeuropeiske arbeidere

Norsk landbruk preges av produksjon i liten skala på familiebruk. Ofte er produksjonen støttet av statlige tilskudd og reguleringer for import. 

Historisk sett var gårdene avhengige av lokale arbeidere. Siden 1990-tallet er utenlandsk arbeidskraft blitt mer vanlig på grunn av mangel på lokal arbeidskraft.

De fleste arbeidsinnvandrere på norske bærgårder kommer fra Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Hovedsakelig kommer de fra Øst-Europa, først og fremst Polen og Litauen. En mindre andel kommer fra land utenfor EU/EØS.

Så hva er problemet?

Norge har rykte på seg for å være et arbeidsparadis med gode forhold for arbeidere. Ny forskning viser imidlertid at dette ikke gjelder for de som plukker jordbærene våre. 

Greta Juskaite, doktorgradsstudent ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), har studert utfordringene disse arbeiderne møter.

— Selv om Norge har juridiske rammer for minstelønn og rettigheter for arbeidstakere, svikter ofte den praktiske gjennomføringen av reglene. Dette gjør arbeidsinnvandrerne sårbare, forklarer Juskaite. 

Hun er selv fra Litauen, og har vært bevisst på sin egen rolle som arbeidsinnvandrer mens hun har forsket.

Hun har avdekket en rekke grunner til bekymring:

• Kostnader knyttet til visum og immigrasjon: Arbeidstakere fra land utenfor EU/EØS må betale for visum. De har også begrensninger på hvor lenge de kan oppholde seg i landet. Dette gjør dem dårligere stilt enn sine motparter fra EU/EØS, som er unntatt fra slike krav.
• Lave lønninger: Arbeidsinnvandrere får ofte lavere lønn sammenlignet med andre bransjer, selv om bærdyrking er en arbeidsintensiv bransje.
• Lange arbeidsdager: Det korte tidsvinduet for bærplukking fører til lange arbeidsdager.
• Dårlige levekår: Arbeidsinnvandrerne kan oppleve dårlige levekår på grunn av mangelfull håndheving av regelverket for arbeid.
• Mangel på anerkjennelse: Til tross for den viktige rollen de spiller i landbruket, er arbeidsinnvandrernes bidrag stort sett usynlig i mediedekningen. Mediene framhever suksessen med sesongproduksjonen, og overser utfordringene disse arbeiderne møter.
• Ineffektiv håndhevelse av regelverket: Selv om Norge er kjent for å ha et sterkt arbeidervern, er den faktiske håndhevingen av reglene ofte mangelfull og beskytter ikke arbeidsinnvandrerne godt nok.
• Global oppdeling av arbeidsmarkedet: Politiske og økonomiske endringer har bidratt til oppdeling av arbeidsmarkedene. Dette forsterker ulikhetene arbeidsinnvandrerne opplever, og påvirker både deres arbeidsforhold og rettigheter.

Hvorfor tilbyr ikke bøndene bare selvplukk?

Selvplukk-ordninger kan gi fordeler som reduserte lønnskostnader og en engasjerende opplevelse for forbrukerne. Det er imidlertid flere grunner til at norske bærgårder fortsatt bruker manuell arbeidskraft.

Landets korte og uforutsigbare vekstsesong begrenser tiden det er mulig å høste. Dette gjør det vanskelig å tilpasse innhøstingen etter forbrukernes etterspørsel. 

Bringebær og jordbær er delikate bær som krever forsiktig håndtering. Tilfeldige bærplukkere kan komme til å skade avlingen, noe som går ut over både kvaliteten og lønnsomheten.

Kvalitetskontroll er også et problem — det er vanskelig å sikre at publikum kun plukker moden frukt. I tillegg krever det å være vertskap for slike besøkende kostbare investeringer i infrastruktur og forsikringer.

Og selv om interessen for lokal og bærekraftig mat er økende, er etterspørselen ofte for liten til å kunne drive en gård bare med selvplukk.

Selvplukk kan derfor være et godt ekstratilbud, men det kan ikke erstatte tradisjonell innhøsting helt. Å sikre gode forhold for arbeidsinnvandrerne er derfor et ansvar vi fortsatt må ta på alvor.

Arbeidslivsregulering for bærekraftig matproduksjon

Juskaite fant at arbeidsinnvandrerne i stor grad er usynlige i media og debatter, til tross for deres viktige bidrag til å opprettholde norsk landbruk.

Bedre regulering av arbeidsforhold og anerkjennelse av tjenesten som arbeidsinnvandrerne yter, er et skritt i riktig retning, mener hun.

Juskaite tar til orde forå revurdere Norges landbrukspraksis og -politikk. Arbeidsinnvandrerne må støttes og anerkjennes.

— Ved å se på arbeidsinnvandrernes levde virkelighet og bidrag, kan Norge oppnå et mer rettferdig matsystem. Dette kommer ikke bare arbeiderne til gode, men styrker også landbruket og øker bærekraften i matproduksjonen. Dette er nødvendig for å sikre matsikkerhet på lang sikt, avslutter hun.

Referanse:

Greta Juskaite: Ulikhetens åkre: Om makt i mat- og landbrukssystemer. Doktorgradsavhandling ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, 2025. (Nettside på NMBU om avhandlingen)