Råtne epler eller råttent system?

Norges tidligere statsminister etterforskes for grov korrupsjon knyttet til verdenshistoriens største pedofile overgriper. Virkeligheten fortsetter å overgå selv den villeste fantasien.

Skandale-fatigue

Vi er blitt så vant til store og små politiske skandaler de siste årene at vi kan bli immune. Spørsmålet er om dette kan dreie seg om noe større.

Regjeringen. Utenriksdepartementet. Nobelkomiteen. Europarådet. World Economic Forum. Kongehuset. Mange sentrale samfunnsinstitusjoner er vevd inn i Epstein-skandalen, som vokser for hvert dokument som blir lest.

En åpenbar fellesnevner er at alle involverte har løyet eller i beste fall kraftig underdrevet sin kontakt med serieovergriperen. Det er ikke rart mange lurer på om det finnes flere fellesnevnere. Om det kan dreie seg om et mønster eller en ukultur i den norske samfunnseliten.

I offentligheten er det flere måter å forstå disse sakene på. Er det enkeltpersoner som har gjort feil og rotet seg bort i et menneske de burde holdt seg langt unna? Latt seg forlede av makt og penger? Smiger og glamour? Såkalte råtne epler i kurven.

Eller er det uttrykk for et system som åpner for smøring, kameraderi og i verste fall korrupsjon? Rett og slett et råttent system, eller en slags ukultur.

Et historisk fall

Mye ser ut til å starte med den tidligere toppdiplomaten Terje Rød-Larsen, som har introdusert Epstein for sitt nettverk. Sentralt står tidligere statsminister Thorbjørn Jagland, som i sin tid gjorde Rød-Larsen til statsråd og selve planleggingsministeren i sitt regjeingsprosjekt «Det norske hus».

I dag er det lett å undervurdere Jaglands posisjon. De siste årene har han brent så mange bruer at han har mistet mye kraft. Men det er få eller ingen politiker som har hatt flere sentrale maktposisjoner og tillitsverv enn ham. Både i landet og i Arbeiderpartiet.

En CV som inneholder både statsminister, utenriksminister, stortingspresident og leder av Nobelkomiteen er egnet til å ta pusten av de fleste utenfor landets grenser.

De siste årene er vi blitt vant til å omtale politiker og Økokrim i samme setning. Reiseregninger og aksjeskandaler har blitt en del av normalen. Når Økokrim etterforsker en tidligere statsminister for grov korrupsjon, er det lett å bli fartsblind.

Norsk stormannsgalskap

Når utenrikstjenesten pekes på, er det en arena hvor pengene har flommet, også friere enn normalt. Målet om at Norge skal være en stormakt på den internasjonale arenaen, kan ha skapt en forståelse av at målet helliger midlet.

En del av jobben handler om å knytte kontakter med mektige mennesker. Det foregår på scener ute i verden, langt unna knekkebrød på kontoret og norsk offentlighet. Mulighetene for å trå over grenser, kan være mer tilgjengelige.

I tillegg er det en sektor hvor mange har tette bånd og kjenner hverandre godt. De har vært studiekamerater, kolleger og venner.

Makt korrumperer

Derfor er det forståelig at folk spør om dette er mer enn enkeltpersoner som gjør feil. Når opposisjonen krever ekstern gransking av Utenriksdepartementet (UD), mer enn insinueres det at «something is rotten in the state of Norway».

Å la UD selv stå for granskingen, vil være en slags bukken og havresekken-situasjon.

Regjeringa mener på sin side at UD håndterer dette godt. En fullstendig åpen gransking av makta, kan virke som å lete etter nåla i høystakken. Det er ikke gitt at det er særlig konstruktivt å kaste en vag mistanke over en lang rekke mennesker som samvittighetsfullt gjør jobben sin.

Råtne epler eller råttent system, var spørsmålet. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. At menneskenes hjerter er lette å korrumpere, er blitt en slags sannhet, selv om sitatet er hentet fra fantasiens verden.

Nettopp derfor trenger vi systemer som ser og begrenser oss.

Makt, glamour og penger er likevel til å forstå.

Det som gjør denne skandalen så mye mer ubegripelig, er om man også har sett gjennom fingrene med misbruk og overgrep.