Skriftlig spørsmål fra Mahmoud Farahmand (H) til justis- og beredskapsministeren. Besvart: 15.06.2026 av justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen

Astri Aas-Hansen: Selv om Norge ikke er medlem av EU, er det et bredt samarbeid på justisfeltet. Norsk politi er blant annet til stede i Europol. Denne tilstedeværelsen legger til rette for deltakelse i Europols operasjonelle arbeid gjennom etablerte rammer og avtaler.
Vår Schengen-deltakelse legger også til rette for et utbredt samarbeid med andre europeiske politimyndigheter.
Selv om samarbeidet med Europol og europeisk politi er nært, innebærer vår status som ikke-medlem av EU enkelte begrensninger når det gjelder tilgang til operative data og deltakelse i enkelte arbeidsstrukturer. Disse begrensningene følger direkte av Europol-forordningen som er rettsgrunnlaget for Europol.

I forbindelse med at EU ventelig vil revidere Europol-forordningen i løpet av året, jobber regjeringen aktivt for å bedre våre samarbeidsmuligheter i Europol. Sentralt her står behovet for bedre operativ informasjonsdeling og tilgang til data, økt deltakelse i Europols arbeidsstrukturer og muligheten for å bidra med nasjonale eksperter. En slik tilgang mener jeg vil være sentral for å kunne benytte seg av de etablerte strukturene på best mulig måte. Dette vil styrke så vel norsk som europeisk politis arbeid mot de alvorlige kriminalitetstruslene vi står overfor.

Norge har i mer enn 20 år vært tilknyttet Eurojust gjennom en egen tredjelandsavtale. Samarbeidet med Eurojust, EU-medlemslandene og andre tredjeland er godt og bidrar til mer effektiv bekjempelse av den alvorlige, organiserte og grensekryssende kriminaliteten innenfor Schengen-området, men også kriminalitet med forgreininger til land utenfor dette området.

Norge og EU har en felles interesse i å styrke det rettslige samarbeidet i straffesaker. Norge samarbeider tett med EU-statene om bl.a. sikring og innhenting av bevis til straffesakene og overlevering av etterlyste personer. Norge er tilsluttet to praktisk viktige EU-instrumenter om strafferettslig samarbeid, som er EUs konvensjon av 29. mai 2000 om gjensidig bistand i straffesaker (2000-konvensjonen) og avtale av 28. juni 2006 (parallellavtalen) om en forenklet utleveringsordning. Tilslutningen til disse rettsaktene er i det daglige av stor betydning for etterforskingen og iretteføringen av norske straffesaker.

De senere årene har EU utviklet nye rettsakter som Norge ikke tar del i, blant annet om tilgang til elektroniske bevis (E-evidence) og den europeiske etterforskningsordren (EIO). Regelverket om E-evidence inneholder blant annet regler om at politi og påtalemyndighet i ett EU-land kan kreve å få tilgang til elektroniske bevis direkte fra tjenestetilbydere som tilbyr tjenester i EU, og som er etablert i et annet EU-land eller utenfor EU, innenfor korte frister og uavhengig av hvor de elektroniske bevisene er lagret. I likhet med den europeiske arrestordren bygger EIO på forutsetningen om gjensidig tillit statene imellom og prinsippet om gjensidig anerkjennelse. Det innebærer en forenkling og effektivisering med hensyn til rettslig samarbeid, sammenliknet med bruken av rettsanmodninger. E-evidence og EIO vil derfor bli viktige verktøy for straffesaksbehandlingen i EU.
For regjeringen er det viktig at norsk politi og påtalemyndighet har like gode verktøy for sin straffesaksbehandling som europeisk politi og påtalemyndighet. Regjeringen arbeider derfor med å vurdere mulighetene for norsk tilknytning til E-evidence og EIO. Siden disse regelverkene ligger utenfor vårt eksisterende samarbeid med EU, vil jeg understreke at det ikke er noen automatikk i at Norge får tilgang til disse. Dette er likevel høyt prioritert fra min side, og vi er i kontakt med EU om saken.