Verdens styggeste juletre?

1 hour ago 2

Det var 21. november og to uker til den norske julegranen skulle tennes på Trafalgar Square.

Jeg hadde bestemt meg for følge granen fra Nordmarka til London.

Det var minus 7 grader og strålende solskinn i skogen. Og snart skulle vi få se treet «Ever Oslo».

At Ever Oslo skulle ende opp med å få hjelp fra politiet – og bli nasjonal nyhet den dagen, det visste jeg ennå ikke.

Det jeg visste var at Oslo hvert år siden 1947 hadde sendt sin fineste gran til den britiske hovedstaden.

Enkelte hevder det norske juletreet er verdens mest berømte juletre. Deriblant London by.

All berømmelsen til tross, enkelte briter har latt det gå sport i å skjelle ut treet.

Det kan skyldes historieløshet.

At de ikke vet at treet er en årlig gave til London for den avgjørende hjelpen nordmenn fikk under andres verdenskrig.

I 1942 var det en motstandsmann som sendte en gran til den norske kongen som var i eksil i London. Kongen ga granen til byen.

Og slik ble gaven etter hvert en tradisjon.

Enten er ikke britene klar over det, eller så skyldes mobbingen den typiske britiske refleksen:

Å svare på sentimentalitet med sarkasme, og en over 20 meter høy takkegave med et «de blir verre for hvert år som går?»

Et tre kan altså trigge mer følelser enn man skulle tro.

Det lærte jeg tidlig.

Hva synes du om treet?

aFintbStygtcEt tre er et tre

Da jeg var liten fikk vi ikke ha juletre, helt til den dagen mine to yngste søstre, begge i barnehagealder tok meg seg en smørkniv og gikk ut i vinterskumringen.

Tre timer senere kom de inn hutrende og drassende på en busk de hadde klart å skjære løs.

Så desperat ville vi ha et juletre. Og det ble vårt første juletre.

Og nå sto jeg der den iskalde novembermorgenen.

Ever Oslo konkurrerte mot to andre kandidater og ble valgt av fagfolk og 2000 personer som stemte det frem på sosiale medier.

Det hadde vokst seg stort i naturlige omgivelser.

Dette var ekte vare, ikke noe dill dall.

Typisk norsk.

Og dette typisk norske treet skulle om noen minutter felles i en høytidelig seremoni med Oslos ordfører Anne Lindboe og Lord Mayor av Westminster Paul Dimoldenberg til stede.

Vi kjørte innover Nordmarka, forbi Maridalsvannet, lenger og lenger inn i skogen.

Utenfor bussvinduet lå det et tynt hvitt slør av nysnø over landskapet, temperaturen hadde sunket til minus 10 grader.

Jeg var nervøs på vegne av Ever Oslo. Det er ikke rart.

Britene har altså sagt de mest uforskammede ting om de foregående års juletrær.

I 2021 var det en som skrev på X (tidligere Twitter): «Er vi i krig med Norge nå?» Så ille mente briten at treet var.

I fjor ble julegranen sammenlignet med det bugnende og overpyntede juletreet i Rockefeller center i New York og gjort narr av den britiske journalisten Andrew Neil.

En annen journalist, Sophie Corcoran, skrev:

«Ingenting oppsummerer stemningen i Storbritannia bedre enn dette deprimerende, kaktuslignende juletreet».

Så ille ble kritikken at treet måtte ut og forsvare seg.

Det har selvsagt egne offisielle kontoer i sosiale medier.

På X heter kontoen @trafalgartree og har 6000 følgere, blant dem London-ordfører Sadiq Khan.

«Haters gonna hate – men jeg lar ingenting kaste skygge over glansen min» skrev den norske julegranen.

Er det noe galt med britene, eller er det treet det er noe galt med?

Vi var fremme. Og der, der ruvet det omtrent 70 år gamle Ever Oslo.

Det var frodig nok, høy nok og majestetisk nok.

Men kanskje ikke god nok for britene?

Jeg rakk knapt å tenke ferdig tanken før jeg så en mann klatre i treet.

Sekunder senere skjønte jeg at noe var galt. Mannen nærmet seg toppen. Hjelpere sto på bakken.

Det var en miljøvernaksjon. Extinction Rebellion.

Aktivisten sto der oppe i bitende kulde og ropte et budskap ingen nede på bakken helt hørte.

Det var til tider komisk.

Men Ever Oslo hadde blitt breaking news.

Plassen ved treet var nå fylt med barn og voksne som alle fulgt med på dramatikken.

Lindboe og Dimoldenberg tok det hele med humor.

Særlig briten, han var så henrykt over å være til stede, og understreker betydningen av dette vennskapet mellom Oslo og London.

Men det var Ever Oslo som var i begivenhetens sentrum.

Det sier litt om treets betydning.

En nasjonal skatt altså.

Men, hørte jeg rett? At aktivisten truet med å kutte av tretoppen?

Ned falt dog ikke en tretopp, men en banner, som ble forsøkt rullet ut, men som viklet seg inn i treet.

«Keir Starmer Stop Rosebank Now», sto det. De ville at den britiske statsministeren ikke skulle godkjenne åpning av et nytt oljefelt.

Kort tid etter klatrer aktivisten ned og ble omringet av journalister.

Var Ever Oslo glemt opp i all oppstyret?

Nei, som alltid ble det pomp, prakt og høytid med barnekor og det hele.

Treet falt aldri.

Det ble saget over, festet til reimer og dinglet i luften, før det ble møysommelig lempet over på en lastebil.

Og så starter den ærverdige turen.

Fra Oslo, til Brevik og derfra over havet via Göteborg til Immingham i England, for så å fraktes nesten 300 kilometer til Trafalgar Square.

Og nå har det gått to uker. Jeg står på Trafalgar Square, midt blant dobbeldeckere, duskregn og førjulskaos.

Foran meg: Ever Oslo.

Det er kaldt og rått, slik bare britisk vinter kan være, men flere hundre – kanskje et par tusen – har likevel møtt opp. Noen med kaffe, andre med paraply.

Det norske treet står hevet over dem, høyt og litt ensomt, slik trær gjør når de plutselig havner i en by som ikke er deres egen.

Det er først nå jeg forstår hvor sentralt dette treet er for London.

Dette er ikke pynt. Det er tradisjon. Et fast innslag, like selvfølgelig som Sølvguttene på NRK på julaften.

Jeg snakker med flere som står der mellom de fire løvene i hvert sitt hjørne av torget.

En sier at treet ikke er stygt, men heller ikke så pent. En annen sier at den er pjusk og lurer på om det kommer mer pynt. En tredje kaller det en «twig», en busk.

Og jeg tenker tilbake til busken mine søstre skar løs med en smørkniv for 40 år siden.

Men så er det noen damer som syns det er fantastisk. Vakkert, rett og slett.

Og det er nettopp det: De som kjenner historien, ser noe annet enn de som kommenterer formen.