Å behandle sitt eget barn for en dødelig psykisk sykdom er tungt. Driften av Bup legger en ytterligere bør til jobben.

Fra vårt perspektiv fremstår Bup som kritisk underbemannet og underfinansiert, skriver anonym mor. Bildet: Nic Waals Institutt i Oslo. Foto: Jan T. Espedal

Med matplanen i hånden og den kritisk lave vekten på netthinnen ble vi sendt hjem til den komplette unntakstilstand.

I Aftenposten 5. januar beskrives Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (Bup) som et system som ikke fungerer i møte med spiseforstyrrelser.

Vi har også en ungdom på poliklinikken Nic Waals Institutt. En ungdom med den samme dødelige psykiske lidelsen – anoreksi. Møtet med Bup og behandlingstilbudet har vært krevende, og vi vil gjerne dele våre tanker om behandlingen som tilbys barn og unge med denne alvorlige sykdommen.

Vi må understreke at vi har møtt noen fantastiske behandlere på Nic Waal. Noen som er blitt livbøyer. Likevel ønsker vi å trekke frem tre krevende erfaringer fra vårt møte med systemet og barne- og ungdomspsykiatrien.

Ikke noe veiledning

En person med anoreksi er svært alvorlig psykisk syk, men medisinen er høyst fysisk: mat. Så enkelt og så vanskelig.

Under vår første time på Bup fikk vi etter en innledende samtale utdelt en matplan, og det ble satt opp en time uken etter for kontroll av vekt.

Ikke noe mer. Ikke noe veiledning. Ikke et hint om hvor dramatisk dette kom til å bli. Ingen som snakket direkte til ungdommen om hvorfor mamma og pappa må bli behandlere, og hva som kom til å skje.

Med matplanen i hånden og den kritisk lave vekten på netthinnen ble vi sendt hjem til den komplette unntakstilstand.

Familien skal behandle den syke

Behandlingstilbudet fra Bup for spiseforstyrrelser later til å være basert på én enkelt teori: familiebasert terapi. Det er familien som primært skal behandle den syke i form av å få i vedkommende mat.

I praksis blir det ofte en av foreldrene som får denne oppgaven. Det er verdens vanskeligste oppgave, fordi anoreksien nekter ungdommen å spise. Hvert måltid tar flere timer, de psykiske og fysiske reaksjonene er voldsomme, og kjøkkenbordet omgjøres til en krigssone.

Familiebasert terapi er fremholdt som den mest effektive og beste behandlingen av spiseforstyrrelser. Det er imidlertid ikke alle som klarer å møte det ansvaret som legges til oss som foreldre i denne terapiformen.

Det kan være mange årsaker til det – for eksempel foreldre som er i turnus, aleneforsørgere eller foreldre som selv sliter med sykdom.

Rammene og premissene for familiebasert terapi ble aldri tatt opp som et tema, og det var ingen av behandlerne som kartla eller undersøkte hvilke forutsetninger familiebasert terapi hadde i akkurat vår familie. At det ikke synes å være noen alternativ behandling tilgjengelig i Bup-systemet, oppleves som en stor svakhet.

I familiebasert terapi kobles i realiteten profesjonelle behandlere på først når ungdommens vekt har gått opp og nådd et visst nivå. Først da anser Bup/Nic waal det som hensiktsmessig å koble på psykologer. Det betyr at familien og foreldrene er de eneste behandlerne i en svært lang og krevende periode.

Når tilbudet om samtaleterapi på et tidspunkt er aktuelt, tilbys 45 minutter på et kontor. I beste fall én gang i uken.

For oss var det også en tilleggsutfordring at det var et stort fokus på frivillighet.

Vi opplevde at det egentlig ikke var noen voksne i rommet – ingen sa til ungdommen vår at «denne behandlingen må du ta imot». Fokuset var på å bygge tillit og trygghet.

Dette er sikkert viktig i behandling, men det ga samtidig rom for den psykisk syke til å velge bort nettopp behandling. Anoreksien bestemmer over ungdommen, og anoreksien sier «NEI». Da er det ikke lett som foreldre å tvinge gjennom hverken matinntak eller samtaleterapi.

Noe mer og tydeligere hjelp fra de profesjonelle behandlerne også i denne fasen hadde vært svært kjærkomment for vår del.

Bup eller akuttpsykiatri – hvor er mellomløsningen?

Rett før jul satt vi foreldre i møte med behandlerne og snakket om den kommende høytiden. Beskjeden var enkel: «Julen er ofte en vanskelig tid for pasienter med anoreksi. Du kan ringe meg frem til klokken 15, men etter det tar jeg juleferie.»

Selv det akutt ambulerende hjemmeteamet på Bup, som vi var blitt kjent med, tok julefri. Og vel fortjent for disse fantastiske livbøyene! Men hvem skal vi kontakte hvis vi ikke får det til i julen? Hvordan skal vi håndtere mentale sammenbrudd? Hva med selvskading og fysiske angrep? Vi fikk beskjed om at vi i så fall måtte kontakte psykiatrisk legevakt.

For oss opplevdes det imidlertid som svært dramatisk og vanskelig å ta med ungdommen til akuttpsykiatrien. En mellomløsning i form av en vaktordning i en kjent institusjon med vår pasientjournal for hånden hadde vært kjærkomment for vår del.

Fjernet siste rest av tillit

En hverdag midt i arbeidstiden og skoledagen har vi fysisk slept vårt motvillige barn ut av en skoletime for å rekke en time hos psykologen. Bare for å få beskjed i resepsjonen om at vedkommende behandler ikke var til stede den dagen likevel, og at timen dessverre ikke ble noe av. Slike opplevelser fjernet den siste rest av tillit hos ungdommen og oss. Vi var utmattet.

Vi har brukt utallige timer på telefonen for å få kontakt med behandlere som bare jobber onsdag og torsdag, og da med svært begrenset telefontid.

Vi har bedt om en behandlingsplan – uten å få det. Vi har purret. Fremdeles ikke fått det.

Det kan gå dager og ofte uker mellom hver time som settes opp, fordi ansatte jobber deltid, jobber på andre sykehus og har helt fulle lister på de dagene de er til stede på Bup.

Vi har ventet i ukevis på å få ny behandler når den første ble sykmeldt. Vi har opplevd at den ene behandleren vi fikk, plutselig hadde sluttet fordi praksistiden var over.

Ny behandler kommer. Når? Snart.

Regelbundet og lite fleksibelt

Fra vårt perspektiv fremstår Bup som kritisk underbemannet, underfinansiert og synes å være båret av mange deltidsansatte og helsepersonell under opplæring.

De ansatte gjør så godt de kan, men slik drift gjør kanskje noe med kulturen i en organisasjon som Bup? For hvem har egentlig ansvar når man er innom et par ganger i uken?

Bup fremstår også som regelbundet og lite fleksibelt. For oss legger driften av Bup, slik vi erfarer den, en ytterligere bør til den allerede tunge jobben det er å behandle sitt eget barn for en dødelig psykisk sykdom.

Hva gjorde at noen i Bup ble livbøyer for vår familie? De gjorde noe ganske enkelt: De tok ansvar. De svarte på telefonen. De fulgte opp avtaler. De ga beskjed ved endringer. Så enkelt. Og ikke så vanskelig – med nok bemanning og ressurser.

Bup må styrkes betydelig for å kunne møte den økende andelen psykisk syke barn og unge. Det må Norge ha råd til.

Aftenposten kjenner skribentens identitet. Hun skriver anonymt av hensyn til sin ungdom.