Alle roper «diagnosejag», men få tør å si det som det er: Det handler om penger

Det er systemet som svikter, ikke dagens barn og ungdom, skriver innleggsforfatter. Foto: Thorfinn Bekkelund, Samfoto

Mange foreldre opplever at de må presse frem en utredning.

Aspektene 1. nestleder i Unge Høyre, Oda Røhme Sivertsen løfter i sitt innlegg, er viktige, men slik jeg ser det, starter mye av dette «diagnosejaget» i barnehagen og skolen – og skyldes sprengt kapasitet og få ansatte.

Når ressursene er knappe, blir diagnosen i praksis en forutsetning for å få støtten barnet trenger. Mange foreldre opplever at de må presse frem en utredning, ikke fordi barnet har store avvik fra normaltilstanden, men fordi diagnosen fungerer som en inngangsbillett for tilrettelegging.

Da jeg jobbet som vikar i barnehage, fortalte flere kolleger om barn som trengte litt ekstra oppfølgning, men hvor barnehagen sto uten ressurser til å ansette assistenter uten at barnet hadde formell diagnose.

En diagnosekode er et dokument på at du har avvik fra normaltilstanden. Dette vil prege både selvfølelse og utvikling fra barnsben av. Allikevel er dette ofte eneste vei til tilrettelegging og hjelp.

Vi er fanget i et system der de knappe ressursene gis til dem som har råd til å sette diagnosekoder hos private klinikker. Det er systemet som svikter, ikke dagens barn og ungdom.