– Bærer smerten hver dag

Det er uvissheten som river i Amani al-Aram (36).

Hun vet fremdeles ingenting om hva som skjedde med broren hennes, som en dag plutselig ble borte – i likhet med titusenvis av andre syrere som levde under det brutale Bashar al Assad-regimet i Syria.

Nå bor hun i Larvik med sine tre barn.

Det er 13 år siden hun så broren sin sist, men tanken på ham slipper ikke taket.

– Vi har hele tiden et håp om at han skal være i live.

Nå gir en ny og stor lekkasje av hemmelige etterretningspapirer henne og familien et håp om å endelig få svar på hva som skjedde med deres bror og onkel Yusuf Nail al-Aram.

VG har sammen med internasjonale medier i gravenettverket ICIJICIJInternational Consortium of Investigative Journalists, en global nettverksorganisasjon av journalister som jobber med å avdekke internasjonale saker. avdekket titusenvis av bilder og dokumenter etter Assad-regimet. Blant dem er bilder av 10.200 ofre, nøye fotografert og systematisert av regimet.

Dette var bilder og dokumenter verden ikke skulle se, men som nå er avdekket.

Samtidig har VG snakket med flere syriske familier i Norge. Noen leter fortsatt desperat, andre har klart å finne bevisene de lette etter.

Bildene verden ikke skulle se: Dødens arkiv

Vanligvis tok sikkerhetspolitiet syrere og fengslet dem, og deretter var det nesten umulig å få vite hva som hadde skjedd med dem.

Bildene som nå er gjort kjent, viser hvordan store deler av de drepte er utsultet, og mange har blitt utsatt for grov vold.

Yusuf Nail al-Aram Foto: Privat

Yusuf forlot Syria før krigen brøt ut i 2011, etter at fredelige demonstranter hadde forsøkt å velte regimet. For under Assad levde folk i konstant frykt.

– Folket var livredde. Menn var redde for å gå ut for å kjøpe brød, for regimet kunne ta dem og de kom aldri tilbake. Hele samfunnet levde i konstant frykt, sier Amani.

Da faren ble syk, reiste Yusuf hjem for å hjelpe ham økonomisk. Mens han snakket med en venn utenfor en butikk, ble han pågrepet.

– Vi tror det var det hemmelige politiet, men vet ikke sikkert hvem som tok ham, sier Amani.

Ryktet spredte seg raskt i landsbyen, så Amani oppsøkte militæret.

– Jeg spurte etter broren min og om vi kunne få ham ut. De svarte bare: «Vi slipper ham ikke ut.»

Det ble en av de siste gangene hun var nær broren.

Broren hennes skal ha blitt utsatt for tortur, før han ble overført til det beryktede SednayaSednayaEt beryktet fengsel i Syria kjent for å holde politiske fanger og for rapporter om tortur og umenneskelige forhold.-fengselet.

Inne i det enorme fengselskomplekset i betong skal broren ha tilbrakt flere år.

Flere ganger dro moren deres til fengselet utenfor Damaskus for å prøve å høre om sønnen var i live.

Noen ganger fikk hun høre at han hadde det bra, andre ganger at hun ikke kunne besøke ham. Av og til kom det beskjed om at ingen måtte spørre etter ham – hvis moren gjorde det, ville han dø.

Så gikk årene uten livstegn og håpet om å få tilbake Yusuf svinnet hen.

Men så skjedde det noe som skulle endre alt.

Opprørere i Syria rykket frem og erobret by etter by i desember i fjor. Assad-regimet falt, og presidenten flyktet fra Syria og til et luksusliv i Moskva.

Noe av det første opprørerne gjorde, var å dra til fengslene der politiske fanger ble holdt.

Familien til Amani gjorde også det. Hennes søster dro ned til Sednaya-fengselet der titusenvis av familiemedlemmer søkte etter svar.

Da VG var der i dagene etter regimets fall, hang desperasjonen i luften.

– Vi hadde et håp om at han skulle være der, men vi fant ingenting. Ingen kropp, ingen identifikasjon, sier Amina.

Selv på likhusene dro de for å lete etter Yusuf, men de fant ikke ham.

Hun sier at det verste er å ikke vite hva som har skjedd. Selv om hun har flyttet fra Syria, er fortsatt foreldrene og flere søsken der.

– De bærer smerten hver dag. De har ikke sett sønnen sin igjen.

Men hun har fortsatt et håp om å finne broren sin igjen.

– For å være ærlig har jeg et lite håp om at han fortsatt er i live. Familien min sier at siden vi ikke har funnet noen kropp eller identifikasjon, så er han nok død.

Hun og familien har fulgt alt av dokumenter og bilder som har blitt publisert fra fengsler og likhus i Syria, i håp om å finne livstegn.

Det er tungt å ikke ha en grav å gå til.

– Mange ganger gråter jeg når jeg hører om familier som endelig får vite noe om sine savnede. Jeg ber inni meg: «Håper Gud sender også oss et tegn».

Nå, etter at den nye lekkasjen har blitt publisert denne uken, håper hun å få svar.

– Hvis han er død, vil jeg gjerne se kroppen hans. Men jeg håper fortsatt han er i live.

Samtidig er det andre syrere i Norge som vet akkurat hvordan det føles å faktisk få de svarene man søker.

I et kontorbygg sentralt i Oslo, sitter norsk-syriske Ahmad Dean.

Ahmad og familien er opprinnelig fra den syriske storbyen Aleppo, som tidlig i krigen ble en hovedbase for det væpnede opprøret mot Assad-regimet.

Ahmads bror, Mohammed, jobbet i medisinbransjen, og han hjalp opprørerne med logistikk.

24. mai, 2012, fikk familien vite at en Assad-spion hadde avslørt nettverket broren var en del av. Mohammed var pågrepet og sendt til et fengsel i hovedstaden Damaskus.

Broren Mohammed, med rødt skjerf, til venstre. Ahmad står bak ham. Sammen med dem er resten av brødrene. Foto: Privat

Tre år senere, i 2015, smuglet en tidligere militær politimann, med kallenavnet Caesar, med seg bilder han selv hadde tatt i det syriske regimets fengsler.

Bildene dokumenterte tortur og drap, og ble tatt mellom 2012 og 2014.

– Familien begynte desperat å lete gjennom likbildene for spor etter broren min. Vi fant ham til slutt.

Familien vet ikke hvordan Mohammed ble drept, men han var ikke avmagret på bildet. Han hadde et stort blåmerke på halsen.

– Vi tror han fikk CO2 sprøytet inn i hovedpulsåren, en metode som tok livet av fanger etter kort tid, sier han.

I dødsattesten familien fikk tilgang på i etterkant, var dødsårsaken «hjertestans». Denne dødsårsaken går igjen i mange av dødsattenstene fra regimets fengsler og militæresykehus.

– Det at vi fant bildet, sjokkerte oss og gjorde så vondt, men vi var også glade. Vi fikk endelig avsluttet et kapittel, vi fikk en endelig bekreftelse.

Ahmad Dean

Nå, når de nye bildene av drepte, tatt av regimet fra 2015, er publisert, sier Ahmad:

– Jeg husker at vi ofte omtalte oss selv som en heldig familie, fordi vi fant bildet av Mohammed. Jeg har tenkt mye på dem som ennå leter. Nå håper jeg flere får svar.