Baneheia-granskning: Så tidlig gikk det galt

1 hour ago 2

Ny rapport fra Baneheia-utvalget viser til store feil i etterforskningen og rettsprosessen mot Viggo Kristiansen.
Kristiansen ble frikjent etter å ha sonet nesten 21 år, mens Andersen ble dømt for å ha handlet alene.
Avhørene av Kristiansen var rettet mot å presse frem en tilståelse.
Feil vurdering av DNA-bevis og teledata var viktig for den feilaktige dommen.

Den samme feilen forplantet seg videre inn til domstolen, ifølge granskningen.

Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) ble voldtatt og drept i Baneheia 19. mai 2000.

Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble dømt. Men Kristiansen har hele tiden sagt at han er uskyldig.

Etter å ha sonet i nesten 21 år, blir Kristiansen frikjent. Andersen er nå dømt for å ha voldtatt og drept begge jentene alene.

–⁠ I dag starter resten av livet mitt, skrev Kristiansen i et åpent brev i 2022.

Hvordan kunne det skje?

En ny og omfattende rapport fra Baneheia-utvalget gir nye svar. Som VG kunne melde torsdag, mener granskerne at saken burde vært gjenåpnet 10 år tidligere.

– Etter utvalgets syn var svakheten ved DNA-beviset utredet på en slik måte at det var klart at Gjenopptagelseskommisjonen burde gjenåpnet straffesaken, sier leder av Baneheia-utvalget, Jon Petter Rui, på fredagens pressekonferanse.

Ellers peker granskningen på svikt i alle ledd.

Se pressekonferansen direkte:

Den uformelle samtalen

Utvalget mener politiets etterforskning våren og sommeren 2000 fremsto som velorganisert og effektiv.

Så kommer høsten.

Kristiansen og Andersen pågripes.

Før avhøret starter, gjør politiet en «uformell samtale» med Andersen.

Der får han vite at politiet hadde funnet DNA som knyttet ham til åstedet. Så spør politiet Andersen om «han selv kunne være et slags offer i saken (...) i den forstand at hans beste kamerat Viggo Kristiansen hadde vært den mest aktive på åstedet».

Etter samtalen tilstår Andersen. Nå forklarer han at Kristiansen var hovedmannen.

Andersen var under sterkt press, påpeker utvalget. Ved å legge skyld på Kristiansen, måtte ikke Andersen stå alene til ansvar:

«Dersom han bekreftet politiets teori om at Kristiansen var hovedmann, mens han selv var et slags offer, ville det ytterligere redusere hans ansvar i saken».

Andersens forklaring ble bærebjelken i straffesaken mot Kristiansen. Dette til tross for at forklaringen hadde betydelige svakheter og ble endret på vesentlige punkter flere ganger, skriver utvalget.

Den uformelle samtalen var ulovlig - og kan ha vært «vesentlig årsak til den senere uriktige domfellelsen av Kristiansen», slår rapporten fast.

Carl Aasland Jerstad, Viggo Kristiansens advokat i 2026, sier til VG at han ikke har noen kommentarer til det som kommer frem i rapporten.

Bekreftelsesfellen

Avhørene bar preg av at politiet hadde låst seg til en hypotese om at Kristiansen var skyldig, mener utvalget.

Mye har endret seg i politiets avhørsmetoder de siste 20 årene. Likevel konkluderer utvalget med at den faglige kvaliteten var lav – også målt mot standarden som gjaldt i 2000.

Avhørsekspert Ivar Fahsing formulerer det slik:

«Siktedeavhørene av Kristiansen hadde tilsynelatende bare et mål - nemlig å presse frem en tilståelse som bekreftet (...) Andersens forklaring».

Politiet gikk i en bekreftelsesfelle som forplantet seg videre i systemet, beskriver rapporten:

Fra politiet til påtalemyndigheten, og videre til domstolen. Også medienes omfattende og ensidige dekning kan ha bidratt.

Pressen forhåndsdømte Kristiansen, slår granskningen også fast.

Baneheia-utvalgets rapport

Baneheia-utvalget ble oppnevnt av regjeringen 10. februar 2023 for å granske alle sider av Baneheia-saken mot Viggo Kristiansen.
Den første delen av Baneheia-utvalgets rapport (NOU) ble offentliggjort 20. desember 2024, den andre delen ble offentliggjort 13. februar 2026.
Utvalget skal være uavhengig, og består av professor og advokat Jon Petter Rui (leder), lagdommer Susann Funderud Skogvang, vicestatsadvokat Iren Mirmojtahedi, docent Anders Nordgaard, advokat Inger Marie Sunde, politioverbetjent Ingrid Tveit og professor Arne Johan Vetlesen.

Feil om DNA

I dette ensidige sporet fortsatte saken, viser rapporten:

Politiet gikk ut i media og sa at de hadde DNA som med «100 prosent sikkerhet» knyttet Kristiansen til åstedet.

Dette stemte ikke. Prøven viste en markør som ca. 54,6 prosent av norske menn har.

Retten og politiet mente også, med DNA-analyser lagt til grunn, at det måtte være to gjerningsmenn.

I lagmannsretten ba dommeren juryen merke seg at DNA-funnene «taler sitt klare språk»: Det var to gjerningsmenn på åstedet, skrev Aftenposten.

Utvalget slår fast at også dette var en feiltolkning.

Tvert imot peker rapporten på flere forhold som taler for én gjerningsperson:

Kripos utarbeidet en gjerningsmannprofil, som aldri ble ferdigstilt eller lagt frem for retten - men som konkluderte med at drapene sannsynligvis var begått av én person.
FBI-eksperten Gregg McCrary viser til at drapssaker med flere ofre og flere gjerningspersoner er sjeldne (mindre enn 2 prosent av 14 180 drap i USA i 2008). Kombinasjonen av flere gjerningspersoner, flere ofre, voldtekt og drap med kniv er ekstremt sjelden.
Også Andersens egen forklaring kan, ifølge utvalget, gi «en nokså overbevisende forklaring på hvordan én gjerningsmann kan ha klart å kontrollere to små jenter». Han fortalte at jentene ble truet med kniv, og at de etter tur fikk bind for øynene mens den andre ble voldtatt.

Arvid Sjødin, Kristiansens advokat fra 2010 til 2023, mener den første og største feilen i saken var å slå fast at det måtte være to gjerningspersoner.

Utvalget konkluderer med at det uriktige premisset om to gjerningsmenn «trolig var avgjørende for domfellelsen av Kristiansen».

Feil om teledata

Mediene stilte i liten grad kritiske spørsmål. Samtidig så politiet, påtalemyndigheten og retten bort fra bevis som støttet Kristiansens forklaring, ifølge rapporten.

Teledata-bevisene er sentrale her:

Sms-er viste at Kristiansens mobiltelefon ikke var på åstedet i det tidsrommet drapene skjedde.

Dette fremgikk av en utvidet oversikt over Kristiansens mobiltrafikk som politiet mottok 20. september 2000.

Men oversikten ble ikke lagt til i sakens dokumenter. Politiet vurderte det ikke som «nye opplysninger av vesentlig betydning».

Dette kan ha fått alvorlige konsekvenser:

Utvalget mener det er «tvilsomt om det var bevismessig grunnlag for å reise tiltale» slik saken fremsto i februar 2001.

Dersom den reelle betydningen av teledata-beviset hadde vært fullgodt belyst på dette tidspunktet, mener utvalget at beviskravet «klart ikke ville vært oppfylt».

Fordi den fullstendige teleoversikten ble lagt til side, fikk heller ikke Kristiansens forsvarere se dette beviset før rettssaken.

De delene av teledata-bevisene som ble lagt frem i retten, forsøkte Kristiansand byrett å svekke betydningen av, kommer det frem i rapporten: Retten kom med teorier som var lite plausible og manglet støtte i øvrige bevis.

Utvalget konkluderer med at den største svakheten ved byrettens dom var vurderingen av telebeviset.