Bare dårlig dømmekraft?

Alt dette er man for. I prinsippet.

I praksis har det derimot vokst frem et annet, mer anvendt begrep i offentligheten: dårlig dømmekraft. Det er et interessant ord. For det beskriver tilsynelatende alt – uten å forklare noe som helst!

De siste årene har det dukket opp i en rekke sammenhenger, ofte når noen i maktposisjon har gjort noe de visste – eller burde visst – ikke tålte dagens lys.

Da konstateres det rolig at dømmekraften sviktet. Som om den var på service. «Jeg har vist dårlig dømmekraft.» Punktum.

Ikke at man tok et valg. Ikke at man prioriterte seg selv. Ikke at man brøt regler, utnyttet ordninger eller snakket usant. Bare dårlig dømmekraft.

Det gir inntrykk av at handlingen oppsto spontant. Som et glatt føre. Eller et plutselig vindkast.

Det er også bemerkelsesverdig hvordan dårlig dømmekraft sjelden krever særlig oppfølging. Man erkjenner den. Man beklager den. Og så er man ferdig.

For vanlige folk fungerer ikke dette helt slik. Der ute, utenfor pressekonferansene, har dårlig dømmekraft et annet navn. Det heter feil. Og feil har konsekvenser.

Hvis du som næringsdrivende, frivillig eller leder «viser dårlig dømmekraft», får du ikke nødvendigvis en ny sjanse med samme ansvar, samme lønn og samme tillit – bare litt mer erfaring.

Men i politisk toppsjikt har dårlig dømmekraft utviklet seg til en slags nøytral sone. Et språklig frikort. Alvorlig nok til å si, ufarlig nok til å overleve.

Det mest fascinerende er kanskje at begrepet brukes nettopp der dømmekraft burde vært viktigst. Der beslutninger tas på vegne av mange. Der konsekvensene er reelle – men sjelden personlige.

Samtidig forventes det at resten av samfunnet skal vise ansvar, være robuste, tilpasse seg og leve med skiftende rammevilkår, nye regler og nye forklaringer.

Utvikling forutsetter risiko. Risiko forutsetter ansvar. Og ansvar forutsetter mer enn å konstatere at noe var dumt i ettertid.

Kanskje burde vi stille et litt enklere spørsmål oftere: Var dette dårlig dømmekraft – eller var det et bevisst valg? For hvis alt bare er dårlig dømmekraft, da er det ingen som faktisk har ansvar for noe som helst.

Og da går det som det må gå: Med høflige beklagelser, lave forventninger – og full fart baklengs inn i fuglekassa.